Frans av Assissi – 800 år

På lørdag var det 800 år siden Frans døde, og i går var jeg på både gudstjeneste i Domkirka og på teologicafe samme sted der han var tematisert. I mai lagde jeg en «ny solsang som ble lest opp under Skaperverkets dag: Solsangen for vår tid som ble lest opp under Skaperverkets dag i år. I Gudstjenesten denne dagen holdt sogneprest Aud Smemo både preken og fortalte en kort biografi om Frans av Assis. Jeg har fått lov til å legge ut begge deler.

Aud Smemo under Skaperverkets dag 2026. Foto: Lars Verket

Først til det hun sa om Frans av Assisi:

Frans av Assisis 

Han var ikke en spesielt from, ung mann.
Thomas av Celano, som kjente Frans personlig, skriver:
Til sitt fem og tyvende år overgikk han alle sine venner i lettsindighet og var deres anfører.
Han bar elegante, utsmykkede klær, var flink i forretningslivet, men kunne tross for det kaste bort penger på en meningsløs måte.   

Frans`far var kjøpmann, han solgte kostbare tekstiler,
og Frans vokste opp i enorm velstand.
Når det var dansefester viste han seg i påfallende rikdom,
betalte regninger og hadde en voldsom trang til å sette verden i feststemning.

Om kveldene var det festspill.
Her ble det spilt drama om martyrer, riddere og kjærlighet,
spill som holdt publikum våkne hele natten.
Frans var leder for disse mysteriespillene. 

Som så mange andre på denne tiden,
var Frans grepet av ridderidealet.
Kanskje hadde han også, gjennom sin mor, ridderblod i årene.

Frans ble med i en av  borgerkrigene.
Han ble fengslet og satt i celle et helt år, før faren kjøpte ham fri.
Så ble han alvorlig syk.
For første gang i sitt liv stanset han opp, og så på livet han levde. Hans indre verden fikk en annen skikkelse.
Han begynte å se ned på sider ved seg selv.

Og så kom forandringen. På en fest, mens han red over markene.
Plutselig kom Gud til ham. Hjertet hans ble fylt av en så herlig følelse av han ikke kunne tale eller bevege seg.
Ikke føle eller høre noe annet enn en erfaring av lys.
Frans opplevde en metanoia. En omvendelse.  

Han fortsatte å arbeide hos sin far,
å selge kostbare tekstiler å selge tekstiler til rike prelater og riddere, men om kveldene gav han seg over til en indre verden som begynte å ta makten fra ham.   

På en av rideturene ble han stående overfor en spedalsk.
Frans kjente avsky for den syke kroppen.
Men plutselig så han at i den spedalskes øyne, skimtet han Gud
Frans sprang ned fra hesten og stakk mynter i den sykes hender.
Så grep han den ene hånden og kysset den
Hånden som hadde hjulpet ham til å forandre avsky til kjærlighet. Hånden som hadde hjulpet Frans til å bli et helere menneske.

Alt dette, og mange flere hendelser,
ledet frem til dype konflikter mellom Frans og faren.
Og til hendelsen på torget i Assisi.
Hvor Frans stod foran sin far og et hav av mennesker,
Mens han kledde av seg plagg for plagg.
Alt han eide.
Til slutt stod han helt naken.
Og med det gav han seg selv til Gud.

Frans gikk inn i fullstendig askese. Bønn.
Og i dyp forening med alt det skapte.
Han hadde forlatt alt han eide, men han var rikere enn aldri før.
For nå kunne han ta imot alt som en gave fra Gud.

Snart begynte folk å følge ham. 
For det var en religiøs lengsel i menneskene.
En lengsel etter å leve ut de radikale ordene fra Jesus,
og det de hadde forstått i bot.

Historien viser hvordan revolusjonære ideer først trenger virkelig inn i folket når de blir inkarnert i en enkelt skikkelse.
I et ansikt.

Frans trådte frem utmagret og i underlig kledning.
Han forkynte et budskap om godhet,
samtidig som han rakte frem en hånd med brød og kålrabi.

Og flere og flere fulgte ham.

I 1209 dro han, sammen med 12 mann,
til paven i Roma for å få velsignelse for å starte en fattigdomsorden. Han ble møtt med skepsis.
En klosterorden som ikke skulle eie noe var veldig radikalt.

Men paven hadde også nylig hatt en drøm.
Om en fattig mann i tiggerklær som bar hele kirkebygningen på sine skuldre,
og hindrer den fra å kollapse.
Paven forstod at denne fattigdomsbevegelsen vil fornye kirken innenfra, ikke ødelegge den.
Frans og brødene fikk en muntlig godkjennelse av ordensregelen,
og fransiskanerordenen var startet.

I løpet av få århundrer fantes det fransiskanere i mange kontinent i verden, og også i Norge. I Bergen, Oslo, Tønsberg og Nidaros.

Når jeg har forberedt meg til denne gudstjenesten har jeg lest gamle historiebøker og enda eldre legender.
Mye av det som er skrevet om Frans er skrevet som hagiografi.
Det er noe annet enn biografi.  
Der biografene leter etter den objektive sannheten,
leter hagiografene etter tegn på at Frans var en hellig mann.

Hadde andre fagdisipliner skrevet om Frans, og tolket hans liv,
ville vi fått andre vinklinger.
Av denne mannen som levde et liv i streng askese,
og som ikke en gang unnet seg å drikke seg utørst på vann.

Men uansett hvordan vi leser Frans:
Han var en stor mystiker.
Han var barn av sin tid, barn av middelalderen.
Men han var også tidløs.
Han rev seg fri fra det som bandt ham og hindret ham i å leve med Gud.
Og gjennom livet med Gud,
ble han ett med alt som gror, med fattige, og vergeløse.
Slik viste han oss livets dype sammenheng.    

Et alternativt «Vår far» unnfanget i vinter.

Så var det selve prekenen:

Preken

Det hadde skjedd en omvendelse i Frans.
På en fest hadde han sett et lys, og etter det var han forandret.
Han hang fremdeles fast i fortiden,
i hjemmet og kulturen han hadde vokst opp i.
Samtidig ble han drevet fremover mot noe helt nytt.

På en reise gikk han inn i et avsidesliggende kapell.
Han knelte ned foran korset.
Med ett hørte han at stemmen fra korset snakket til ham:
«Frans, ser du ikke hvordan huset mitt faller i ruiner?
Gå og gjenreis det for meg!»
Frans fortalte dette straks til kirkens prest. Han ville gi alt han eide. Men presten hadde stor respekt for Frans far,
og ville ikke uten videre ta imot pengene hans.
Da tømte Frans pengene ut av kirkens vindu.
Etter det eide han ikke en mynt.

Frans sitt nye liv førte til stadige og voldsomme konflikter med faren.
Det kulminerte i at Frans kledte seg naken på torget,
og gav seg selv til Gud. Uten forbehold.

Deretter gikk han syngende opp i fjellet.

Var han glad?
Kildene forteller at han var jaget av en voldsom indre uro.
Han søkte og ba, han tvilte, men han ble hele tiden dratt mot Gud. Mot en personlig Gud, som ville ham noe.
Frans erfarte at Gud var skjult.
Det var intet menneske som kunne hjelpe ham til å se hvem Gud var, bare Gud selv.

Litt etter litt ble Frans forandret på dypet.
Han begynte å se verden på en helt ny måte.
Han så at blomstene, skogholtet, fuglene,
de myke åsene rundt Assisis,
alt stod der og fortalte om Guds nærvær.
Frans så at hele verden var en åpenbaring av den skjulte Gud.

Uten noe menneskes råd og støtte fant Frans veien til en opprinnelig spiritualitet.
Til en tilhørighet som minner om skapelsens første dag.
Frans hører bekken renne, og hjertet spinger mot Gud.
Han ber Fader Vår, og rykkes bort fra sansenes verden.

I vår tid forkynnes ofte tro som noe som skal leves ut horisontalt. Menneske mot menneske.
Frans begrenser seg ikke til det horisontale.
Hans tro flyr til alle kanter, mot Gud, kosmos og menneske.

Etter to år alene i huler og fjell kommer Frans frem.
Han har ingen bibel,
men han har hørt tekstene så mange ganger at han kjenner dem. Frans vil inn til selve grunnholdningen i Jesu ord.
De bibelversene han særlig rammes og drives av er ord som:
Selg alt du eier og gi til de fattige.
Han forstår det bokstavelig.
Han gir fra seg anseelse, makt, karriere, fester, penger.
Da en mann peker på en fjellhule og sier:
Der bor Frans,
så slår Frans denne hulen i stykker.
Han vil ikke eie en eneste ting, annet enn den grå kutten han går i.

Er det meningsløs selvplageri?
I vår tid, og i våre øyne, er det selvsagt det.
I dag sier stemmer fra fransiskanerordenen at Frans askese har stått i veien for hans mystikk.

Men det lille fellesskapet rundt ham vokste.
Det hadde jo vært en religiøs lengsel innenfor bymurene,
om å gi seg hen til Gud, i brennende kjærlighet.

De første som begynte å følge Frans, kom fra velstående hjem.
Nå lærte Frans dem å omsette evangeliet i handling.
Ikke eie noe, ikke ta med mat, stokk eller brød. Men bare gå.

Gjennom dette ble det født en ny retning innenfor kristendommen. Den fransiskanske.
Den som forsoner Gud og det skapte ved å erkjenne gjenspeilingen av hans vesen i hele naturen.
Den som har mot til å praktisere de mest radikale tekstene i evangeliet,
og som i all sin gjerning står ved den andres side i hans nød.

Frans sa selv: Min oppgave i livet er å være et menneske,
jeg utfolder dette ved å gjøre andre så lykkelig som mulig,
og alt omkring meg så levelig som mulig.
Først da svarer jeg til det jeg er skapt til.
I grenseløs kjærlighet brakte han budskapet fra Galilea ut i praksis. Og han formidlet budskapet gjennom gjerninger.

Men også gjennom å dramatisere bibelfortellingene.
Husk at vi er i middelalderen,
og at Frans hadde spilt skuespill på torget i sin ungdom.
Nå fortsatte han å spille for brødrene.
To grener ble en fiolin.
Fingre som rant nedover var vann.

På en av sine reiser var Frans i Betlehem.
Etter det, ønsket han å gjøre julens budskap synlig,
slik at de som ikke kunne lese, kunne få del i det likevel.
Frans satte opp en levende krybbe i en grotte utenfor Assisi.
Folk strømmet til, med fakler og lys.
Det var verdens første julekrybbe.

Frans hadde en barnlig enkelhet over seg.
Men som alle store mystikere erfarte han også perioder hvor han kjente seg fullstendig gudsforlatt.

Misjon var helt fra begynnelsen en viktig del av Fransiskanerordenens virke.
De var tiggermunker,
også på misjonsreisene måtte de leve av det folk gav dem.
Og dele med de som hadde mindre enn dem.

Frans var selv på utallige misjonsreiser innenfor og utenfor Italia. Han dro til og med i korstog til Egypt.
Ikke med sverd,
men for å skape fred og omvende sultanen gjennom dialog.

Og så trakk han seg stadig tilbake til ensomme steder.
Til fjell og klippehuler.
Hvor søster måne lyste for ham om natten.
Og bror ild varmet ham når han frøs.

Hva som hendte der, når han var alene med Gud, vet vi ikke.
Men vi vet at Frans`s liv var en bønn.
Bønn og kontemplasjon er grunnlaget for hele hans tilværelse.
Det var i fellesskap med sin skaper han erfarte sin dypeste identitet.

Og hele den kjente verden rundt ham, ville ha en del av ham.
Det står at når han kom inn i en by, frydet mennene seg,
kvinnene sang og kirkeklokkene begynte å ringe.

«Alle snakker om deg», sa vennene hans.

Hvorfor løp verden etter ham?
Trøtte av debatter og kirkelig krangel kan kanskje vi også lengte etter en som Frans.
En som ikke bare snakker, men som utstråler.
En som ikke sårer kjærligheten for sannhetens skuld.
Frans speilet den urgamle sannheten om Gud,
nemlig at han er barmhjertighet.
Frans var et slikt menneske man ønsker å ha omkring seg,
ved sykesengen,
et slikt menneske du ønsker å snakke med om det som ingen andre forstår.

Frans sa til sin nærmeste venn:
«Hvis du noensinne trenger oppmuntring eller vil snakke med meg, så kom».

Frans ble en som alle snakket om.
Og som mange ville ligne.

Noen tiår etter Frans død fyltes flere kirker med kirkekunst hvor Jesus var tegnet slik at han lignet Frans.
Det er vel typisk oss mennesker. At vi tar snarveier.
I stedet for å la oss forandre av Jesus,
prøver vi å ligne en vi beundrer.
Men det siste Frans ville var vel å bli beundret.
Helgener er ikke til for at vi skal beundre dem.
De er til for å hjelpe oss å søke Gud. Og bli oss selv.

Frans`liv er en gåte.
Den er fortalt oss gjennom historiske arkiv,
gjennom legender og hagiografer,
gjennom bønner og sanger han har skrevet og som siden har blitt diktet om.
Og ikke minst gjennom fransiskanerordenen.
Det som trer så tydelig frem når vi maler ham, slik vi gjør i dag,
er hans dype vennskap med alt som lever.
Med naturen, med dyrene, med det utsatte livet, og med de fattige. Det er også Frans vilje til å finne fred.
Ikke nødvendigvis gjennom fravær av krig,
men gjennom en indre fred.

Alt dette begynner ved en erfaring av at alt som lever,
er skapt av Gud og gitt oss av ham.
Alt er vevd sammen i en sårbar livsvev.

Kirkens engasjement i miljøkampen har ikke med politikk på høyre eller venstre siden å gjøre,
det springer ut av en dyp forening med vår Skaper.

Kirkens engasjement for inkludering, for mangfold,
for fattigdomsbekjempelse,
springer også ut fra Ham som er i den fattiges ansikt.

Når vi gir til en annen, når vi verner om det skapte,
er det ikke bare vi som bøyer oss mot den andre.
Det er vel så mye den andre som bøyer seg mot oss,
og hjelper oss til å bli den vi er skapt til å være.

Dette er livets dype sammenheng.
Og når vi lever i denne sammenhengen,
vil Herrens hus bli gjenreist i stadig nye tider.

Frans ble etter hvert sliten og syk.
En rik greve tilbød ham å låne sitt fjell, Alverna,
som lå 1300 meter over havet.
Frans gikk opp hit, og la seg til i en hule.
Han lå i ekstase, nesten som død, og så Gud så helt nært.

Det var mens han var her, på fjellet, at han fikk et syn.
Han så et menneske som lignet en seraf.
Serafen hadde seks vinger og var naglet til et kors.
Armene var utstrakt, men føttene lå over hverandre.
Frans skjønte ikke hva han så, ikke før merkene av fire nagler begynte å vise seg på hans egne hender og føtter.
Frans var merket av et stigma.
Jesu sår hadde satt seg i Frans`egen kropp.
Han så på dette som et tegn på at Gud hadde godtatt denne sin tjener og bevegelsen han hadde startet.

Med vemod dro Frans ned fra Alverna, og så det aldri igjen.
Han reiste gjennom Italia,
sårene han hadde i hendene gav grobunn for mange plager.
Syk, halvt blind og dypt deprimert,
brakte brødrene ham inn i et rom hvor han ble i to måneder.
Han kjente seg fullstendig gudsforlatt.

Men etter en stund kjente han at han var i Guds kjærlighet,
og at han alltid skulle være det.
Han begynte å synge en bønn til den aller høyeste, allmektige Herre.

Noen dager før han døde diktet han en ny strofe av Solsangen.
Han skrev: Lovet være du, Herre, for vår Søster, den legemlige død.

Frans nærmet seg døden i kjærlighet.
Han så på den som en søster som besøker en døende bror.
En søster som sitter en stund stille ved stolen,
før hun fører sin bror med seg der den aller høyeste bor.

Få timer før Frans døde ba han brødene om en siste tjeneste,
å frakte ham til en kirke, hvor de skulle kle av ham og legge ham på marken. Frans feiret nattverd med brødrene sine.
Så leste han fra John 13.,
der Jesus tar avskjed med sine disipler og sier:
et nytt bud gir jeg dere, dere skal elske hverandre.
Så lå han stille.

Noen av brødrene tenkte at han kanskje ville lese litt fra evangelieboken,
men han skjøv den bort og sa: «Jeg kjenner jo Kristus».

Så bøyde søster død seg kjærlighetsfullt over ham for å føre ham til det store mysteriet.
Med ett ble himmelen fylt med tusenvis av spurver.
Det var helt uvanlig at spurver var ute på den tiden av døgnet. Brødrene så på det som deres siste hilsen til Frans.

Og morgenen etter, gikk bror sol opp over Assisi.

Amen.

Enda en tekst fra i vinter – unnfa nget på Odderøya fyr.

Vi trenger Frans sine tanker inn i vår tid. Vi trenger «sammenværen i verden» – ikke bare mellom mennesker, men mellom mennesker og alt det «ikke-menneskelige» (planter, dyr, landskaper, ja hele kosmos). Hvordan skal vi få satt i gang denne forandringen?

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Dagbok, Religion. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.