Jeg leser det jeg kommer over av filosof Arne Johan Vetlesen med stor interesse, selv om det faglige kan være vanskelig tilgjengelig. Nå har han skrevet en bok rettet mot «folk flest» på Kagge forlag, med tittelen: «Da ugla forsvant – Om natur, tap og tilhørighet«.
Her er det mye spennende, og Vetlesen ble også takket i boka til Jonas Kittelsen. De to har en del til felles. Vetlesen er også innom «tilværelsens ufravikelige grunnvilkår«, og beskriver dem på s. 199 som:
- Avhengighet
- Sårbarhet
- Dødelighet
- Våre relasjoners skjørhet
- Eksistensiell ensomhet
I boka er han personlig, med flere interessante historier fra turer med sønnen. En av de historiene som gjorde mest inntrykk, var Vetlesens møte med studenter i spørsmålet om tigeren har det best i naturen eller i dyreparken. Det ble et veldig godt eksempel på endringsblindhet.
Han er (naturlig nok) innom flere filosofer. Og både Heidegger og Arendt er bidragsytere. Kapittel 2 har til og med tittelen «Descartes var en dust».
På sitt beste er Vetlesen utrolig god til å beskrive vår samtid, og jeg synes denn delen av et avsnitt på s. 216-17 var utrolig bra:
Vi har gjort oss døve og blinde. Vi ønsker ikke å motta noe fra objektet – fra naturen – for å si det filosofisk. Vi prøver i stedet å overkjøre alt ikke-menneskelig, å forme og betvinge det etter våre hensikter, uten respekt og varhet for dets egenart og uten evne til å bli beveget, beriket, forandret av det. Vi forskanser oss og avsondrer oss og bruker kreftene på å være uberørte – uberørbare – av hvordan vi virker på våre omgivelser og de på oss: vi deltar ikke i, åpner oss ikke for en reell utveksling mellom oss og alt det andre som finnes og som lever der ute. Strategien arter seg som hybris, overmot i utøvelse av overmakt, og slik sett er det intet nytt under solen når vi i dag får høre at vi står ved inngangen til vår selvbesørgede «guddommelige skapelses- og ødeleggelsesmakt» (Harari).
Arne Johan Vetlesen
Her kan jeg følge han 100%. Andre steder blir jeg litt mer usikker. Vetlesen veksler mellom ikke-menneskelig og ikke-menneskelig liv. Dette gjør at jeg tenker landskapet skyves litt i bakgrunnen, og at hovedfokuset blir på andre arter. Som kan se oss, slik vi kan se dem. Men, kan fjellet se oss? Hvor går grensen for liv hos Vetlesen. Dette undrer jeg meg litt over, selv om han er veldig klar på at arealtap er den største utfordringen for artene det stadig blir færre av. Det er jo på en måte arealet som holder artene i live.
Han bruker ikke orde økosentrisme, og flere steder i boka ligger han tettere opp til biosentrismen. Jeg tenker nok mest økosentrisk, men dette naturbegrepet er vanskelig. Vi er også natur, og dette med å være noe, tilhøre noe, og samtidig være hjemløs er tilbakevendende tematikker i boka.
Her er det mye mat for tanken, og jeg skal definitivt lese denne igjen. Flere av sitatene fra Arendt passer godt inn i KI-debatten også(!)
Anbefales!
Vetlesen, Arne Johan (2026) Da ugla forsvant – Om natur, tap og tilhørighet
Kagge
