Denne boka har jeg gledet meg til helt siden jeg traff Jonas Kittelsen for første gang på Skoppum under en helg med Andreas Weber. Nå er boka her, og jeg synes virkelig han innfrir i et vanskelig landskap. Boka har fått undertittelen «Et kampskrift for en levelig framtid«, og det er det så absolutt. Boka fortjener en stor lesekrets, og jeg har allerede avtalt lesesirkel med en gjeng her i Kristiansand. Ryktene vil også ha det til at forfatteren kommer hit til Sørlandet i november.
Foto: Lars Verket
Boka starter med et kapittel der vi blir kjent med Jonas Kittelsen. Hvem er han. Han er ikke noen «standard» demonstrant, og Listhaug får ikke treff med å si at «de må gre seg på håret og få seg en jobb». Kittelsen mener at det ikke er «game over, det er game on». Selv om han har et problematisk forhold til håp – noe vi kommer tilbake til. Han er også skeptisk til tall, og fullt inneforstått med at det er følelser som skaper bevegelser. Selv om boka inneholder en del slående statistikk også. Her er noen eksempler fra kapittel 1:
- Norsk natur lagrer 500 ganger mer karbon enn hva hele Norge slipper ut i løpet av ett år (s. 18)
- …. de siste årene har Amazonas krympet tilsvarende et areal på størrelse med Tyskland og Frankrike tilsammen. (s. 19)
- Vi slakter 100 milliarder husdyr hvert år – like mange som det har levd mennesker gjennom historien. (s. 20-21)
Underveis er det også noen påstander som overkjøres senere i boka. For eksempel «Halve verdensøkonomien avhenger direkte av naturen» (s. 23). Mye av det han skriver senere i boka omhandler det Ove D. Jakobsen kaller «det kopernikanske skiftet» – at det er økologien som er sentrum – ikke økonomien. Økologien er selve forutsetningen for økonomien – og da gir dette argumentet ikke så mye mening. Selv om det kanskje kan være med å dra dressgutta inn i argumentet som kommer senere (økologiseringen).
Det som tiltaler meg mest med Kittelsen og XR er deres fokus på det eksistensielle. De har skjønt at for at livet skal opprettholdes så kan vi ikke fortsette slik vil lever nå. I en eksistensiell krise kan vi ikke bare si «vi er uenige», fordi det handler om selve eksistensen – vår overlevelse.
Jeg er interessert i å forstå hva det betyr at noe er eksistensielt. For i en eksistensiell krise har vi ikke råd til å mislykkes.
… Mitt svar er handling – gjennom en ny type håp, en fornyelse av demokratiet og strategisk ulydighet.Jonas Kittelsen, s. 27-28
I møte med en eksistensiell krise er det lett å kjenne på maktesløshet:
Da er vi kommet til kapittel 2, og det handler om bærekraft. Dette ordet har det gått inflasjon i, og både Equinor og Hennes & Mauritz er flittige brukere. Det er derfor ikke så rart at Kittelsen skriver følgende:
På engelsk kalles bærekraft «sustainability» – altså evnen (the ability) til å opprettholde noe over tid (sustain). Det er lite ved dagens økonomiske kurs som kan opprettholdes over tid.
Jonas Kittelsen s. 29
Dette har han fullstendig rett i, og det er jo noe av det som gjør grønn vekst/grønt skifte så vanskelig. Det defineres veldig forskjellig, men dette å opprettholde noe over tid er helt vesentlig. Og da snakker vi ikke om en 4-årsperiode.
Kittelsen ser på spennet mellom induviduell symptomhandling og dyp strukturell endring. Det er jo fort gjort å tenke «ja, takk – begge deler», men det er åpenbart at dype transformative endringer må til. Han definerer det som «fundamentale systemvide reorganiseringer av teknolo9giske, økonomiske og sosiale faktorer, inkludert paradigmer, mål og verdier». (s. 32) Han oppsumerer det fint et par sider senere:
Vi må bygge systemer som setter livskvalitet og klodens eksistensgrunnlag først, ikke et smalt fokus på økonomisk vekst og økt kjøpekraft for de rikeste.
Jonas Kittelsen, s. 34
Dette har vi slitt med siden slutten av 60-tallet, og det er overgangen vi ikke har funnet ut av enda. I Norge er det kanskje enda mer vanskelig å få til, da vi er såpass «oljesmurte». Her er det teknologi som kan kjøpes med oljepenger som er løsningen… Så hvor er det vi vil? Her siterer Kittelsen filmskaper og aktivist Franciska Eliassen:
Jeg tror folks drømmer ligner hverandre: fred, frihet, frisk luft, rent vann, friske omgivelser, levende sjø, fjord, skog, nok og ren mat, et trygt hjem, følelsen av fellesskap og mening (…) Vi i miljøbevegelsen vet hvor mye vakkert og livsviktig vi sier ja til ved å si nei.
Franciska Eliassen, sitert på s. 53
Kittelsen skriver at samfunnet må økologiseres, og med det mener han at økolgien ikke er en økonomisk tjeneste. Økologien er selve premisset for økonomien. Dette er jo det samme som professor Ove D. Jakobsen har kalt «den kopernikanse vending». Akkurat som jorda og sola bytter plass, så må også øknomien vike for økologien.
I kapittel 3 skriver han mer om å økologisere et samfunn som er økonomisert på alle plan. Han skriver:
En økologisering betyr å utvide analysen: Å gi langsiktighet, ikke-lineære vippepunkt, klodens regenerative evn, samfunnsrisiko, holistisk forståelse og rettferdighetsspørsmål plass.
Jonas Kittelsen s. 75
Å sette søkelyset på dette har medført en del fengslinger og rettssaker. Kittelsen er oppgitt over at fredfull protest i Norge bøtelegges ti ganger høyere enn i Sverige og Danmark (s. 79). Jonas og undertegnede er helt enige om at dette er en fare for demokratiet. Rettsystemet henger ikke med, og andre steder i verden har natur fått juridiske rettigheter. Dette skriver han litt om, og det gir nye muligheter.
Vårt vestlige perspektiv tuftet på eiendomsrett, der vi står over naturen, er snudd til fordel for naturen som en levende del av oss.
Jonas Kittelsen, s. 87
I kapittel 4 skriver Kittelsen om hvordan vi kan gå fra et falskt til ekte håp. Håp må ikke være en sovepute, men noe som vekker til handling. Her gir han mange eksempler, og skriver blant annet:
Teknologioptimister avslører også seg selv. De snakker varmt om framtidig teknologi, som om vi har tid til å vente en generasjon. Verden er allerede på overtid.
Jonas Kittelsen, s. 118
Handlekraften må komme fra et dypt alvor, en kjærlighet for de vi har, skriver han på s. 120. Her er han helt på linje med professor Odin Lysaker som bruker begrepet økologisk kjærlighet. Fellesskapet Jonas Kittelsen har funnet som gir håp er Extinction Rebellion. Her har han gitt håp til flere, blant annet undertegnede. Aksjoner blir små lommer av håp.
Foto: Lars Verket
I kapittel 5 skriver han om «å demokratisere et vaklende demokrati». En av de tingene XR og Jonas sier som gir mest inntrykk er: «Våre politiske systemer er ikke i stand til å gi meg, og deg, en trygg og levelig framtid.» (s. 133). Det er jo krise, eller kode rød.
Det er flere gap som må lukkes: Avstanden mellom hvor mye fossile brensler vi planlegger å ta opp, og hvor mye kloden faktisk tåler. Så er det et finansieringsgap mellom hvor store klimainvestering det er behov for, og faktisk finansiering.
Her er det et underkapittel med tittelen «Økologisk demokrati» der Kittelsen trekker veksler på bøkene til Lysaker, Herbener og Kroglund. Alle deres bøker kan virkelig anbefales. Hvor representativt er demokratiet vårt, når så mange som blir berørt ikke blir hørt? Eller som Kittelsen skriver: «Framtidige generasjoner, dyr og natur kan verken konsulteres, skrive høringsuttalelser eller stemme. Eller demonstrere i gatene og streike.» (s. 155)
XR har jobbet mye for folkepaneler, og Kittelsen skriver også om disse. Bare i Europa har 200 folkepanel tatt for seg klima- og miljøspørsmål siste årene. Et folkepanel består av et tilfeldig utvalg som trekkes ut, og skal være representativt. Så får de inngående opplæring og gir råd til valgte organer. Folkepaneler har mye spennende ved seg:
- Reduserer polarisering
- Mer radikalt politikk
- De rike får mindre makt
- Tid til å sette seg inn i saker
- Friskere demokratisk kultur (lytte)
- Alibi for å få modigere politikere
I Norge satt man ned Framtidspanelet i 2024. Andre eksempler på folkepaneler i Norge er det også flere av. Her er det definitivt mer å hente, og jeg lærte flere ting i dette kapittelet. Demokrati finnes i mange former. Kittelsen har også en veldig god analyse av ytre høyres vekst:
Når progressive partier i sentrum velger en strategi med små justeriner av status quo, mates ytre høyre. Økokamp har liten appell når målet er å gjøre status quo litt grønnere, for da forstås økokrisa som en utgiftspost framfor et eksistensielt prosjekt.
Jonas Kittelsen, s. 175
I dette kapittelet forklarer Kittelsen også hvordan forskjellige rettferdighetskamper henger sammen. Eller som det sto på plakatene i 2025: Ecocide/genocide. Feminisme og urfolk. Her er det nok noen som går i «metning». Det blir for mye. Samtidig som det er sant at disse tingene henger sammen.
I det neste kapittelet går Kittelsen «Fra stilltiende samtykke til strategisk ulydighet». Her skriver han blant annet:
Individers hverdagsvalg bidrar på tre viktige måter. For det første spares mye natur og utslipp når forbruket reduseres. For det andre responderer markedet på hva konsumenter etterspør – konsummakta er reell. Det tredje punktet er likevel viktigst: Å gjøre noe kan utvikle en følelse av ansvar og identitet.
… Det som kreves, er å gå utenfor komfortsonen og konfrontere strukturer og sosiale normer som leder oss mot økokollaps.Jonas Kittelsen, s 195-96 og 197
For å få til endringen vi trenger er fire ingredienser essensielt skriver han på s 208:
- Krisebevissthet
- Et visjonært alternativ
- En sterk folkebevegelse
- Politisk makt
Dette er en god liste. Det som skremmer meg mest med den, er at alle punktene sto sterkere på 70-tallet enn i dag. Samtidig er krisen mye større nå…. Vi er blitt utrolig numne. Akkurat som Arne Johan Vetlesen skriver om i sin bok. Det er en «villet blindhet».
For å utløse en sterk folkebevegelse krev sosiale vippepunkter. Kittelsen nevner aksjoner, politivold eller naturkatastrofer som eksempler. Dessuten kreves timing, flaks og god organisering. Framtiden i våre hender på 70-tallet og Greta Thunberg er kanskje de beste eksemplene fra Norge.
Kittelsen holder fast på ikke-vold som metode. Selv om han også skriver:
Å tro at ingen i Norge, og kanskje spesielt utlandet, vil forsøke å sabotere oljevirksomhet som sender kloden mot irreversible katastrofer, er naivt.
Jonas Kittelsen, s. 234
Her tror jeg han har veldig rett. Han tror på folkemakt, og samtidig er det vanskelig å få øye på den. Heldigvis er det ting på gang, og hans skriver om et engasjement som nå er i ferd med å bli en realitet. Så for vi se om det også realiserer seg. Folkemakt er et litt diffust begrep. Akkurat som natur. Alle er jo folk, og alle er natur. Og i oljesmurte Norge er ikke endring lett. Eller som Kittelsen skriver:
… det revolusjonære potensialet i det norske folk er kanskje lavest i verden. … mange er også slitne.
Jonas Kittelsen, s. 238
For å starte et sted anbefaler han blant annet folkekjøkken. «Mat binder folk sammen.» Han har noen andre forslag også, men er mest opptatt av å starte dialogen vi MÅ ha:
Mitt ønske om å skrive handler egentlig om dette: å starte en kollektiv dialog om hvilke skifter vi trenger utover det smale tekno-økonomiske skiftet som i dag legger beslag på vår forestillingsevne for hva som er mulig. Og utløse handling som bygger folkemakt.
… FNs generalsekretær beskriver alvoret bedre enn noen: «Vi har et valg. Kollektiv handling eller kollektivt selvmord. Det er i våre hender.»Jonas Kittelsen, s. 253-54
Da er det jo ikke så rart at VERDEN VENTER PÅ OSS! Dette er en viktig bok som fortjener mange lesere. Vi har allerede avtalt en boksirkel her i Kristiansand, og forfatteren er også ventet til byen i november. Bli med du også!
Kittelsen, Jonas (2026) Verden venter på oss – Et kampskrift for en levende framtid
Forlaget Oktober
