Biografier er ofte undervurderte, og «The Invention of Nature» av Andrea Wulf var virkelig bra. Hovedpersonen er Alexander von Humboldt, men også andre i som ble påvirket av Humboldt har fått egne kapitler. Denne boka var virkelig god! Her er noen smakebiter, og en oversikt over noen av de som ble inspirert av Humboldt.
Først må jeg si litt om hvorfor boka havnet på leselista. Jeg er litt over gjennosnittet opptatt av økofilosofi, og dermed også økologi/web-of-life. Så har jeg hatt på følelsen av at Humboldt har hatt noe med dette å gjøre, men ikke fått helt fast fisk. Under Tall Ship Races i fjor hadde vi besøk av båten Alexander von Humboldt, og da våknet interessen til live igjen.
Foto: Lars Verket
Men, tilbake til boka. Den har undertittelen: «The adventures of Alexander von Humboldt. The lost hero of science». Wulf tegner frem et bilde av Humboldt som virkelig er imponerende, og han var virkelig en imponerende skikkelse. Han hadde to lange reiser: Først til Amerika i 1799-1804, og så gjennom Russland i 1829. Han blir fremstilt som en skikkelig fagnerd, som bare jobber og jobber. For å avdekke flere og flere av naturens hemmeligheter. Den største oppdagelsen er hvordan alt henger sammen med alt. Fra det store til det lille. Klimasoner, høydeforskjeller, små og store dyr. Han legger merke til hvordan dette utgjør «web-of-life», og skal være den første som bruker dette begrepet rundt 1800. Jeg har prøvd å legge merke til hvor dette dukker opp i boka, og her er noen sitater:
… Humboldt revolutionized the way we see the natural world. He found connections everywhere. Nothing, not even the tiniest organism, was looked at on its own. «In this great chain of causes and effects», Humboldt said, «no single fact can be considered in isolation.» Whit this insight he invented the web of life, the concept of nature as we know it today.
Andrea Wulf, s. 5
Så kommer det et nytt sitat fra Humboldt på s. 45 der han forklarer hva som er hensikten med den store reisen til Amerika er å vise at: «all forces of nature are interlaced and interwoven». Både det organsike og uorganiske. Denne kraften hadde han kontakt med, og Wulf siterer på s.54 at «Nature every where speaks to man in a voice familiar to his soul.» Det er sterket, og bekrefter kanskje at det er nummenheten som er vår tids største fiende. Litt senere, på s. 59, forteller hun om hvordan han oppdaget trærnes virkning på klimaet, og menneskene som forstyrrer naturen. Her siterer hun ham på at «Everything, is interaction and reciprocal». Hun siterer videre på s. 74: «We observed with astonishment how many things are connected with the existence of a single plant.» Hun skriver videre at Humboldt oppdaget nøkkelarter nesten 200 år før dette begrepet ble unnfanget. Erkjennelsen av denne sammenhengen blir veldig serk for han på toppen av Chimborazo – da faller ting på plass, skriver Wulf (s. 87). «Everything was interwoven as with a thousand threads». I etterkant av dette lagde han sitt «Naturgemälde» (Vanskelig å oversette, men Wulf beskriver tegningen som «enhet i mangfoldet» på s. 88-89), som skulle vise at «Nature is a living whole, not a dead aggregate.» (s. 88). Humboldt var ikke så interessert i isolerte fakta, men forbindelsen mellom dem. Relasjonen til helheten.
Nature was Humboldt´s teacher. And the greatest lesson that nature offered was that of freedom. «Nature is the domain of liberty,» Humboldt said, because natur´s balance was created by diversity which might in turn be taken as a blueprint for political and moral truth. Everything from them most unassuming moss or insect to elephants or towering oak trees, had its role, and together they made the whole. Humankind was just one small part. Nature itself was a republic of freedom.
Andrea Wulf, s. 108
Friedrich Schelling skrev «Naturphilosophie«, og han mente også at det var en vital kraft som forbinder mennesket og naturen. «I myself am identical with nature», skriver han. (s. 128)
Boka «Views of nature» fra Humboldt skulle bli blant hans mest populære, og kom ut på 11 språk (s. 132). Mange av hans tekster er tilgjengelig gjennom Project Guthenberg.
Wulf skriver at «Humboldt was drunken with his love for the sciences». De har vært spekulert på om han var homofil, men dette bekreftes ikke i boka. Selv om han hadde mange nære mannlige venner. En del av brevene ble destruert etter hans død. Han forble ugift og barnløs gjennom livet.
Litt senere er det et sitat fra Faust, som viser hva som virkelig gjorde Humboldt spesiell, det var ikke nok å lære fra bøker, sånn som dette sitatet gir inntrykk av:
One soon grows tired of forests and fields;
I never envied any bird its wings.
But the pursuit of intellectual things
From book to book, from page to page – what you that yields!Fra Faust, siert av Wulf på s. 162
Litt senere dukker Coleridge opp i boken, og han underbygger også Humboldts forståelse:
Coleridge was lamenting the loss of what he called the «connective powers of understanding». They lived in an «epoch of division and separation», of fragmentation and the loss of unity. The problem, he insisted, lay with philosophers and scientists such as René Descartes or Carl Linnaeus, who had turned the understanding have turned the understanding on nature in to a narrow practice of collecting, classification or mathematical abstraction. This «philosophy of mechanism», Coleridge writes to Wordsworth, «strikes Death».
Andrea Wulf, s. 170
Humboldt showed Darwin how to investigate the natural world not from the claustrophobic angle of a geologist or zoologist, but from within and without. Both Humboldt and Darwin had the rare ability to focus in on the smallest detail … and then to pull back and out to examine globale and comparative patterns. This flexibility of perspective allowed them both to understand the world in a clompletely new way.
Andrea Wulf, s. 226
Humboldt begynte på sitt «testamente» i 1834. Det som skulle summere opp hans livsverk. Det fikk navnet Kosmos (s. 235), som betyr både skjønnhet og orden. Til slutt skulle det bestå av fem bind, før han døde i 1859 – 89 år gammel.
Humboldt skulle gjerne reist mer, og han jobbet lenge for å få pass til India. Det klarte han ikke, selv om han virkelig prøvde. Han ville så gjerne sett Himalaya, og på s. 271 står det at det var hans største anger.
På slutten av boka er det egne kapitler om folk som er påvirket av Humboldt. Den første av disse har jeg ikke møtt før: George Perkins Marsh. Han skrev boka «Man and nature», og var veldig inspirert av Humboldt. «Humboldt had taught Marsh about the connections between humankind and the environment», skriver Wulf på s. 293.
Neste ut er Ernst Haeckel. Han var den som satte navn på Humboldts måte å tenke på: Økologi (oecologie). Om dette skriver Wulf:
… Haeckel first named Humboldt´s discipline: Oecologie, or ´ecology´. … Organic and inorganic nature made a ´system of active forces´, he wrote in Generelle Morphologie, using Humboldt´s exact words. … Ecology, Haeckel said, was the ´science of the relationships of an organism with its environment.
Andrea Wulf, s. 307
I fotnoten er det et sitat av Haeckel som handler om avskoging. Han henviser til Midt-Østen, og hvordan det har blitt ørken. Vi vil se det samme i Europa – «Europe and its hyper civilisation will soon be over.» Så de kunne se mørkt på ting før også – lenge før vår tid.
Så kommer det et interessant avsnitt:
… Humboldt had always talked about the unity of nature, but Haeckel took this idea a step further. He became an ardent proponent of ´monism´ – the idea that there was no division between the organic and the inorganic world. Monism turned explicitly against the concept of a dualism between mind and matter. This idea of unity replaced God, and with this, monism became the most important ersatz religion at the turn of the twentieth century.
Andrea Wulf, s. 312-13
Så kommer det et kapittel om John Muir. Wulf har et interessant sitat fra ham:
Why ought man to value himself as more than an infinitely small unit of the one great unit of creation.. … The cosmos would be incomplete without man but also without the smallest transmicroscopic creature.
John Muir, sitert på s. 318
Every tree, flower, insect, bird, stream or lake seemed to invite him ´to learn something of his history and relationship´, and the greatest achievement of his first summer in Yosemite, he said, were ´lessons of unity and inter-relation».
Andrea Wulf om Muir, s. 321
Litt senere er det en litt artig historie om da Emerson besøker Muir. Han er en del eldre (70), enn Muir (33) på denne tiden. Muir blir skuffet over at han ikke vil ligge under åpen himmel, men heller vil ligge i en turisthytte der en kan leie rom.
Naturen snakket til Muir også: «… Yosemite was animated and pulsating with life. This was Humboldt´s nature as a living organsim.» (s. 324).
I tillegg til de ovenstående, så er det også et eget kapittel om Henry David Thoreau.
Andre Wulf har gjort et fantastisk researcharbeid i denne boken. Den er lettlest og opplysende. Akkurat som Humboldt var opptatt av relasjoner, så er også hun opptatt av å se hvordan hans tanker spres videre. Det er rart å tenke på at Humboldt ble født akkurat 200 år før meg, og at tankene hans er helt essiensielle for vår verdensforståelse. Dessverre har det ikke helt slått an enda, og det er veldig synd. Hvor lenge kan vi overleve uten å se at alt henger sammen? Hvis han hadde stått opp fra de døde, så er jeg redd han ville sagt følgende:
Hvordan kunne dere vite mer enn noen generasjon før dere – og samtidig leve som om sammenhengene ikke eksisterte?
Alexander von Humboldt – fiktivt sitat anno 2026
Wulf, Andrea (2015) The INVENTION of NATURE. The Adventures of ALEXANDER VON HUMBOLDT. The Lost Hero of Science
John Murray
Takk!!!