Da har jeg lest Donna J. Haraway sin bok «Statying with the Trouble – Making Kin in the Chthulucene«. Ikke den letteste boka jeg har lest, men tenker at jeg sitter igjen med en del spennende tankegods – selv om jeg langt fra forsto alt. Jeg har samlet noen sitater og begreper i denne posten.
Det første sitatet er på s. 55, og får med seg ganske mye av tankene hennes. Her er det en del nye ord, men jeg begynner å komme inn i det nå:
… Chthulucene … is crucial for ongoing, for staying with trouble. The chthonic ones are not confined to a vanished past. They are buzzing, stinging, sucking swarm now, and human beings are not in a separate compost pile. We are humus, not Homo, not Anthropos; we are compost, not posthuman. … To renew the biodiverse powers of terra is the sympoietic work and play of Chthulucene. Speccifically, unlike either the Anthropocene or the Capitalocene, the Chthulucene is mad up on ongoing multispecies stories and practices of becoming-with in times that remain at stake, in precarious times, in which the world is not finished and the sky has not fallen – yet. … human beings are not the only important actors in the Chthulucene, with all other beings able simply to react. The order is reknitted: human beings are with and of the earth, and the biotic and abiotic powers of this earth are the main story.
– Donna J. Haraway
Som dere ser er det litt å holde orden på i dette prosjektet, så jeg bruker resten av oppdateringen på noen begreper:
Chthulucene – en tidsalder preget av sammenvevde livsformer og gjensidig avhengighet mellom arter. (Hun er ikke så glad i begrepet Antropocen, som hun mener er menneskesentrert – og det er deet jo i høyeste grad.)
Sympoiesis – «making with». Ingenting lager seg selv, eller er selv-organiserende (s. 58) Alt liv oppstår gjennom samarbeid, samspill og avhengighet. En skog, en kropp eller et økosystem er alltid et resultat av mange aktører som virker sammen.
Making kin. Haraway vil utvide familie-begrepet. Vi bør se oss selv som i slekt med flere enn mennesker – dyr, planter, landskap og framtidige generasjoner. Etikken bør handle om å skape slektskap og omsorg på tvers av arter. Derav overskriften. Vi trenger ikke flere barn, men en utvidelse av familien.
Companion Species. Mennesker og andre arter utvikler seg sammen. Hunder er hennes klassiske eksempel. Vi former hundene, men hundene former også oss. Dette gjelder egentlig alle våre relasjoner til andre livsformer.
Response-ability. Ordspill. Ansvar er ikke først og fremst moralske regler, men evnen til å svare på og være oppmerksom overfor andre levende vesener og relasjonene vi inngår i.
Tentacular thinking. Denne var ny for meg. Verden består av tråder, forbindelser og nettverk snarere enn separate ting. Som røtter, sopphyfer eller blekksprutarmer som strekker seg i alle retninger. Det er jo det samme som jeg beskriver som livsvev, forbundethet og sammenvevd.
Critter. Levende skapinger og små dyr. Også mennesker.
Hun avslutter boka med en fremtidsfortelling i fem akter. Vi følger Cammille 1-5 i flere hundre år fremover. Det er en spennende tankeøvelse – selv om jeg heller ikke her føler jeg fikk med meg alt. Haraway klarer likevel å mane frem et håp, om at flere vil forstå og vi vil overleve.
Haraway, Donna J. (2016) Staying with the trouble
Duke University Press
