Skaperverkets dag 2026

Preken på Skaperverkets dag 2026.   

Matteus 10.29-31:
29 Ikke en eneste spurv, uansett hvor lite den enn er verd, faller død til jorden uten at deres Far i himmelen vet  om  det.  
30 På hodene deres er til og med hårstråene tellet. 
31 Vær altså ikke redde! 

Jeg gikk over Dovrefjell i fjor sommer. Det var sol hver dag.
Jeg har aldri sett så mye forskjellig mose og lav,
og så mange forskjellige fjellblomster.De siste milene hadde jeg følge med en mann, litt yngre enn meg, som har vokst opp på Dovrefjell.Etter at jeg hadde jublet ferdig om alle blomstene jeg aldri før hadde sett,  
svarte han bedrøvet: Det er jo mye mindre blomster nå enn før.Så fortalte han om alle artene han hadde plukket som barn,
som nå er truet.

Da jeg gikk videre inn i Trøndelag, kjente jeg på en sorg.
En økosorg. Den sorgen er det mange her som deler.

Kunnskap kan være en tung bør.
Vi har nå kunnskap om hvordan menneskeskapt aktivitet påvirker havet, grunnvannet, regnskogene, jordsmonnet, atmosfæren og temperaturen på jorden. 
Vi har kunnskap om dyr og arter som dør ut.
Om hva miljøødeleggelser og klimaforandringer fører til av fattigdom i global sammenheng.   

I dag priser vi jordens skjønnhet.
Vi priser skaperverket, og vi lytter til det.
Når vi lytter, hører vi fuglesang, insektsurr, måkeskrik. 
Vi hører også at jorden synger med mørkere toner enn før.
Vi hører ropet fra en såret jord. 
Vi hører ropet fra mennesker i fattige land som rammes hardt av det ekstremværet som klimaendringene fører til.    

Det å snakke om klima og forvalteransvar er ikke noe nytt. 
Allerede profeten Jeremia gjorde det. 
Han skrev:
«Jeg ser på jorden, den er øde og tom, på himmelen,
det finnes intet lys. Jeg ser på fjellene, de skjelver og alle høydene rister. 
Alle himmelens fugler har fløyet. 
Derfor sørger jorden, og himmelen mørkner over den». 

Vi tror på Gud som teller våre hodehår, som sørger over hver spurv som dør på jorden.
Sørger Gud over vipene, heiloene, alle fugleslag som er utrydningstuet?
Og biene- de som er essensielle for å opprettholde biologisk mangfold og matproduksjonen i verden?

Derfor sørger jorden, skriver Jeremia.
Det er som om han søker etter et språk, på samme måte som vi gjør i dag.
Et språk for å se hva vi kan gjøre.

Hva kan vi gjøre?
Mye hører storpolitikken til.
Mye er allerede for sent.
Det er store revner i den økologiske veven.
Men det må ikke gjøre oss handlingslammet.
For når vi er handlingslammet, mister vi håp!
Vi står alle ved et valg.
Et valg om å ta ansvar, ansvar som former fremtiden.  

Vi tror på Gud som satte regnbuen på himmelen etter den store floden.
Han lovet å aldri svikte oss.
Han svikter oss heller ikke i vår kamp med å forvalte hans skaperverk.  
En av de viktigste tingene vi kan gjøre i denne kampen,
Er det er akkurat det vi gjør nå:

Samles til gudstjeneste. Synge Kyrie eleison. Høre hvordan Gud igjen og igjen sier at summen av alle bud er å elske sin neste. I vår kultur har vi ofte begrenset neste-begrepet til å bare være omsorg for mennesker. Men urbefolkningen har lært oss at vår neste også er dyr,
planter, luft og atmosfære.
Når Gud ber oss om å elske vår neste,
viser han oss at alt det skapte er vevd i ett stykke, og fullstendig avhengig av hverandre.
Vi er vevd sammen, og når noen tråder faller bort, blir hele veven skjør.
Når vi tar inn over oss dette, vokser ærefrykten.
Ærefrykt for blomstene i parken, for fuglene under himmelen,
for maten på bordet, for bærene vi snart kan plukke.
Ærefrykt for Gud. Og for oss selv.
For i en tid hvor alt akselerer og går så fort,
så krever det mye styrke å ikke bare la seg drive med av alle krefter som vil fortelle oss hvor gleden er.    

Vi kan fråtse i nyheter om andres nederlag,   
vi kan spise oss mette på festmat selv om det er faste,   
Vi kan pleie kropp og hud.   
 Men så har vi også en sjel…  

 For noen år siden ble det skrevet en ny kirkebønn,   
et litani for en velferdsstat. Der står det blant annet:    

«Fra tingenes tomhet, frels oss Herre  
Fra pressens sensasjonsjakt, frels oss Herre.   
Fra kunstige behov, fra rovdrift på mennesker, frels oss Herre.   
Fra sjelelig underernæring, fra forakt for annerledes tenkende,   
Fra likegyldighet for andre  
Fra dyrking av idoler  
Fra åndelig slapphet, frels oss Herre».   

Kanskje er det slik at en del av oss vet om ting i vårt eget liv;    
ting eller uvaner eller avhengigheter, som fyller sinnet og tiden og huset vårt slik at vi ikke ser vår plass i den store veven… eller at dagene tar oss så, eller at viljen vår er for svak   til at vi vi får samlet oss til å gjøre det vi egentlig vet er godt og rett.   
Vi er jo planter, vi også, vi er planter som trenger sol og næring så vi får slått dype røtter.
Tore Thomassen skriver så vakkert i en sang:   
Ta skoene av deg. Trå varsomt i livet.   
Bøy deg for ham som har alt i sin hånd…  
Da tar han imot deg og kysser din panne  
Velsigner deg og gir deg sin Ånd  

 Kanskje er det å ta skoene av seg og trå varsomt en av nøklene vi leter etter i dag.     
Å ta skoene av og trå varsomt, i forhold til andre mennesker,   
i forhold til oss selv og i forhold til alt det skapte.   
For hvis vi går varsomt, da ser vi at livet må være mer enn prestasjon og arbeid.   
Da klarer vi kanskje også å se at vi, som alle andre skapninger,
må unne oss den gode hvilen.   
Når vi verner om oss selv, må vi også av og til gå sakte. Og når vi går sakte, får vi øye på alt det som i dag er irrgrønt og frodig, alt som ikke kan samles og kjøpes, men som vi kun får del i når vi bøyer oss og tar imot.  Og lar ærefrykten vokse frem.  

Sammen må vi lete etter en vei.
En vei som leder mot bærekraft, mot omsorg for alt levende.
Den veien er smal, men stor nok til å fylle livet med dyp og inderlig glede.
Sammen med oss går Han som teller våre hodehår, og som kjenner hver spurv som faller død til jorden.   

Økologisk Solsang 2026

Av Lars Verket

Inspirert av Frans av Assisi, som ble økologenes skytshelgen i 1979.

Lovet være du,
min Gud,
det indre Lyset som
fortsatt finner oss
mellom skjermer og skygger.
Du gir oss livet,
men vi tar ikke
vare på det.

Lovet være du
søster Jord,
som fremdeles bærer oss
selv når vi borer i hennes indre
og sprenger landskapet bort.
Tilgi oss for at vi tar
mer enn vi trenger
og kaller det vekst.

Lovet være du
bror Vind
som en gang var lek
og nå kommer som storm.
Du minner oss på
at alt henger sammen,
og at grenseløs fart
har en pris.

Lovet være du
søster Vann,
klart og livgivende,
nå forurenset og privatisert
mange steder i verden.
Gi oss tilbake ærbødigheten
for det som aldri
var ment å eies.

Lovet være du
bror Ild,
som gir varme og lys,
men også minner oss
på vår makt og
mangel på visdom.

Lovet være du
søster Stillhet,
som knapt får plass
mellom varsler og krav.
Lær oss å lytte,
før alt som lever
har sluttet å rope.

Lovet være du,
i teknologien vi har skapt
– verktøy som kan lege eller skade,
forenkle eller kontrollere.
Gi oss ydmykhet før vi
gjør oss selv til guder.

Lovet være du
i dem som velger langsomhet
i en tid som roper fortere.
Velsign de som reparerer det
som har blitt ødelagt.
De som står opp for
dem som ikke har en stemme.

Lovet være du
i det enkle måltidet,
den reparerte jakken,
 og tiden som ikke måles
i profitt og hastverk.
Lær oss at nok
kan gi et rikt liv.

Lovet være du
i håpet som ikke er naivt,
men dypt nødvendig.
Plant trær uten garanti,
elsk jorden og søk
værekraft.

Og lovet være du,
min Gud,
når vi endelig forstår
at vi ikke står over skaperverket,
men er dypt innvevd i det
– sårbare, avhengige,
og kalt til å ta vare.