Vår tid er NÅ!

29.4 var det lansering av en ny bok fra Res Publica. Gina Gylver har redigert og skrevet i artikkelsamlingen «Vår tid er NÅ! 12 fortellinger om KLIMAKAMP, HÅP OG ENDRING«. Nå har jeg lest, og her er noen inntrykk.

Jeg er jo ikke helt i målgruppen (kanskje), men her er det altså stemmer som i stor grad «våknet» opp med Greta Thunberg. Selv om det ikke gjelder alle bidragsyterne. Flere av dem har jeg møtt under aksjoner, og da blir det ekstra sterkt. Det gjelder spesielt Vebjørn Bjelland Berg og Jonas Kittelsen.

Gylver avslutter sitt forord med «Få ræva i gir!». Det er et godt oppspill til resten av boka.

Den første artikkelen er ved leder i Legenes klimaaksjon. Hun skriver:

Det er ikkje mogleg med friske mennesker på ein sjuk planet.

Sara Soraya Eriksen

Leder i Natur og Ungdom, Sigrid Hoddevik Losnegård følger opp noen artikler senere med denne kraftsalven:

Det er ikkje riktig, i eit av verdas rikaste og mest demokratiske land, at ein ungdomsorganisasjon med medlemer fra 13-25 år må saksøke staten og regjeringa fordi dei har brote sine eigne lover.

Sigrid Hoddevik Losnegård

Så er det klart for en studentrepresentant, og det er flott å se at de er bevisst «oljesmøringen av akademia». Det er nå etablert en studentorganisasjon med navnet Den grønne studentbevegelse, og nestlederen skriver:

… Som framtidas arbeidtakere vil vi ikke bli utdannet til å holde liv i en døende industri. Vi vil bruke kunnskapen vår til å bygge noe helt nytt.

Sandra Butoyi

At vi har «syltet ned» så mye av vår nasjonale kompetanse i en solnedgangsnæring burd definitivt få flere til å våkne. I stedet så er siste nytt fra de styrende at det blir utlyst 70 nye blokker for oljeleting. Det er skremmende å se hvor mye makt denne industrien har i ett av verdens mest demokratiske land. Som Butoyi skriver: «Morgendagens helter jobber ikke i olje og gass.»

Jeg hadde gledet meg lenge til artikkelen fra Jonas Kittelsen, som er talsperson i XR-Norge. Han innfrir definitivt, og setter blant annet opp tre innsikter vi må ha med oss:

Den første innsikten er å lytte til vitenskapens krav om dyp systemendring.
… andre avgjørende innsikten: tidsfrister. Dyp systemendring kan ikke skje en gang i framtida, det må skje innen et par år for å unngå kollaps av økosystemer som samfunnene våre er avhengige av.
… den tredje avgjørende innsikten: En sterke folkebevegelse må forstyrre samfunnet nok over tid.

Jonas Kittelsen

Hvordan denne transformasjonen skal skje er det dessverre ingen som har fasiten på, selv om Gylver berører dette litt i siste artikkel. Det som skremmer meg, er at det som ligger bak «dyp systemendring» vil koste (og da tenker jeg ikke på økonomi, men på svette, tårer og dyp omstilling av kultur og levesett), og prisen øker. Hver dag. Oppmerksomheten flyttes hele tiden til andre ting: dieselavgifter, renteøkning, stadig nye kriger. Vi kommer aldri bak. Ned i dybden. Systemet er råttent, og vi råtner sammen med det…

Kittelsen har tro på en bred folkebevegelse. Jeg følger han på det, samtidig som jeg ikke synes det har tatt veldig fyr siste årene. Det mest håpefulle var vel Greta som satt utenfor Riksdagen i Sverige, og litt senere var det millioner av mennesker i gatene. Jeg er litt usikker på hva som var suksessformelen her, men tror det handler om sårbarhet og ansvar. Hun alene, og det at det er de unge som skal bære ansvaret (jfr Sigrid i NU ovenfor). I SoMe-verdenen må følelser engasjeres. Det må berøre. Samtidig er det flere og flere saker som gjerne vil toppe dagsorden. Dermed blir det for fragmentert, og momentet kommer aldri i gang. Jeg er glad for at Kittelsen har mer håp enn meg, og han avslutter med:

Vil du bli med på å få til det umulige – eller bare gi opp?

Jonas Kittelsen

Jeg har heldigvis ikke gitt opp helt, selv om håpet er ganske tynnslitt. Jeg har hatt noen svært meningsfulle fotooppdrag med XR, og særlig Oslo-opprøret i 2020 sitter sterkt i minnet.

Mange av stemmene i denne boka opplever at dialogen er stengt, og da er det bare sivil ulydighet igjen. Den samiske artisten Ella Marie Hætta Isaksen skriver godt om dette:

Det økende bøtenivået er ikk bare straff, men et forsøk på å skape en «chilling effect» der prisen for å engasjere seg blir så høy at færre tør.
… For meg er sivil ulydighet en forutsetning for at demokratiet skal fungere.
…
Historien viser at folkebevegelser ofte får rett til slutt, men spørsmålet er hva som skjer i mellomtiden.

Ella Marie Hætta Isaksen

Bøtenivået har steget kraftig, og det gjør meg skremt. Jeg støtter Isaksen 100% i at sivil ulydighet er en del av demokratiet. Hvis denne «lufteventilen» blir tatt bort – hva er da alternativet? Det har jeg verken lyst til å skrive om, eller tenke på.

Artikkelen til Franciska Eliassen skiller seg litt fra de andre i form. Hun er filmskaper og aktivist, og er blant annet kjent for filmen «Den siste våren«. I sin artikkel er hun til tider svært eksistensiell. Som her:

… Et samfunn som streber etter evig sommer, evig vekst og som skyver døden foran seg, mister kontakten med og grunnlaget for livet. For å slå røtter, må vi ned i mørket. Vi må konfrontere vår egen dødelighet for virkelig å leve, og som menneskehet må vi konfrontere vår dødelighet for å overleve.

Franciska Eliassen

Hun fortsetter litt senere:

… Vi i miljøbevegelsen vet hvor mye vakkert og livsviktig vi sier ja til ved å si nei.
… Skal bevegelsen lykkes, må vi både skape, vise og samtidig konfrontere det som ødelegger. Først når vi kobler ja og nei sammen, kan vi skape en bevegelse som motvirker ødeleggelsen og bevarer den jorda vi ønsker å leve på.

Franciska Eliassen

Hun beskriver aktivisme som en kjærlighetserklæring, og har med et sitat av en annen kjent og avdød miljøaktivist fra USA:

Sorgen, sinnet og frykten vi føler, er en målestokk for vår menneskelighet og modenhet. De er et mål for hjertet som åpner seg. Når hjertet ditt knuses, skapes rom der verdens smerte kan heles.

Joanna Macy, sitert av Franciska Eliassen

Makta er representert ved tidenes yngste stortingsrepresentant fra MDG: Frøya Skjold Sjursæther. Hun beskriver opplevelsen av et antiklimaks da hun inntok plassen på Stortinget:

… tempoet i klimaarbeidet på Stortinget står i en gigantisk kontrast til selve alvoret i saken.
… De første månedene mine på Stortinget har fått meg til å innse hvor stramt oljelobbyens jerngrep over politikerne og befolkningen her i landet faktisk er.

Frøya Skjold Sjursæther

Hun skriver også litt om oljefondet i sin artikkel, og henviser til 4% av statsbudsjettet kommer derfra. Det er en litt skremmende «halvsannhet». I 2017 ble handlingsregelen redusert til 3%, fordi fondet begynte å bli veldig stort. Nå bruker vi under 3% av avkastningen til å gjøre opp statsbudsjettets underskudd, men det tilsvarer over 27% av HELE statsbudsjettet. Det betyr i praksis at mer enn hver 4. krone i statsbudsjettet nå kommer fra olja (det er også en halvsannhet, fordi mange vil nok hevde at det kommer fra avkastning i finans- og eiendomsmarkeder. Men, opprinnelsen til disse pengene er olje og gass.). Det ble et lite sidespor, men viser litt hvor utrolig vanskelig det er å skrive om dette.

I artikkelen «41 dager» skriver Vebjørn Bjelland Berg om sin fasteaksjon foran Stortingsvalget i fjor. Jeg møtte ham foran Stortinget, og vi hadde flere gode samtaler. Jeg kunne virkelig kjenne at dette berørte meg, og jeg fikk stadig tårer i øynene. I sin artikkel beskriver han sårt og ærlig fortiden med 22. juli og hvordan han og fetteren (som nå er Klima og miljøminister sklir fra hverandre politisk). Verken fetteren eller statsministeren vil møte ham, men han klarte likevel å skap mye blest om saken:

I sin artikkel skriver han:

Det finnes ingen «beste» måte å bidra på. Der hvor du blomstrer, der trenger vi deg. … Når vi alle spiller vår rolle med livslyst og glede, sammen i en større helhet, lever vi alleree i den verden vi ønsker å skape.

Vebjørn Bjelland Berg

Han har kommet i kontakt med meditasjon og buddhisme, og vurderer nå å bli munk. Han skriver at han mener våre problemer ligger langt dypere enn politikk, teknologi og ideologi. Tenk om Vebjørn og Sigmund Kvaløy Setreng kunne tatt en prat! Jeg tror de raskt hadde funnet tonen.

Gina Gylver avslutter artikkelsamlingen. Hun tegner opp følgende virkelighetsbilde:

At menneskeheten har visst hva som foregår i mange tiår, men likevel ikke har klart å reagere, skaper motløshet. Kombinerer vi det med at endringene som kreves, er dyptgripende og omfattende, at det forutsetter global innsats og at det vil kreve livsstilsendringer fra mennesker som ikke er særlig villige til å kutte luksusforbruk, ser det litt mørkt ut.
Det farligste er likevel å gi opp håpet. Og med håp mener jeg det aktive hået, det vi velger å skaper. Å gi opp håpet er ikke bare noe som skjer med deg, det er noe du gjør.
…
Teknologien finnes, løsningene er der, men det mangler politisk og til tider folkelig vilje.

Gina Gylver

Hun beskriver beinhard jobbing for klima og miljø siden 14-årsalderen. Mange sivil ulydighetsaksjoner. Høye bøter, rettssaker, regn, kulde og behov for å gå på do når det ikke er mulig. Hun er beinhard i troen på at «vi er på rett side av historien». Det er noe jeg kan kjenne igjen, og en viktig del av at håpet ikke dør helt hos meg selv.

Mot slutten skriver hun om at det må tennes en gnist for at det skal bli et bål, og at i morgen kan situasjonen være helt annerledes. Det kjenner jeg også gir håp. Fellesskap av slike stemmer som denne boka inneholder gir også håp. Lysten til å bidra har definitivt økt etter å ha lest denne boka. Jeg håper den kan tenne gnisten hos enda flere.

For meg har klima- og miljøspørsmålet blitt mer og mer eksistensielt. Det handler om overlevelse. Jeg tror flere og flere kan kjenne på en murrende uro. På tomannshånd er de aller fleste enige om at vi ikke kan fortsette som i dag. Med 3% avkastning fordobles ting hvert 25. år. Allerede bruker vi tilsvarende fire jordkloder hvis alle skulle levd som oss i Norge. De siste årene har naturtapet blitt mer og mer synlig, for flere og flere. Det gir håp!

God lesning!

Gylver, Gina (red) (2026) Vår tid er NÅ! 12 fortellinger om KLIMAKAM, HÅP OG ENDRING
Res Publica