Jeg er litt over gjennomsnittet interessert i å gå. Derfor var det med stor glede jeg kastet meg over Lars Vik sin bok «Jeg må ut«. Det ble noen hyggelige timer, og vi har til og med delt noen felles stier.
Boken en en slentring gjennom forskjellige vandringer Vik har gjort siste årene. Så det blir både litt fakta, refleksjoner og siteringer. Han favner vidt, og det gjør at boka blir litt vekslende. Jeg er mer gira på å gå enn teater, men jeg tar med meg det som dukker opp underveis. Noen avsnitt er direkte kostelige, og skikkelig gjennomarbeidede. Slik som dette om forskjellige språklige fall-former. Vi faller mange ganger før vi lærer å gå.
Det finnes påfallende mange språklige varianter av det å fall: Deise, dette, dumpe, plumpe, ramle, stupe, styrte, dratte, dale, tumle, velte, gå overende, segne om, bukke under. Verbet dukker opp i ulike forkledninger: Vi faller for hverandre. Noe eller noen faller igjennom. Ord faller til jorden, noe falt på sin egen urimelighet. Noen befinner seg på fallende føtter. Andre faller en venn i ryggen. Det finnes dem som faller av lasset. Noen faller utenfor. Ting kan falle på plass før alt faller i fisk. Vi kan alle falle dypt. Falle for fristelser og ende opp som frafalne. I alle full fall: Til slutt faller vi fra.
Lars Vik, s. 37
Senere har han et helt kapittel om «Det lille verbet», og her er flere former for å gå presentert: vandre, spankulere, traske, flanere, spradebasse, haste, slentre, streife, flakke, daffe, rekte, drive, vagge, vanke, loffe, valandere, gå botsgang, halte, humpe, stabbe, sjangle, kreke og subbe. Dette er et spennende kapittel! (Det starter på s. 97ff)
Noen sider før dette er det et par sitater jeg gjerne vil ta vare på (begge s. 93):
Langsomhet er en muskel som visner dersom den ikke blir brukt jevnlig.
Thomas Hylland Eriksen
Graden av langsomhet er direkte proporsjonal med hukommelsens intensitet; graden av hurtighet er direkte proporsjonal med glemselens intensitet.
Milan Kundera
Han inspirerte også til å prøve kyststier i utlandet, og jeg er takknemlig for tipset om Senda Litoral. Dette er kyststien rundt Malaga syd i Spania, og er nesten 18 mil lang. Den fikk jeg lyst til å prøve, men først skal jeg gå litt i Dk nå om noen uker. Der har også Lars gått, så kommer jeg også til å gå i hans fotspor!
Han har til og med skrevet sitt eget Gå- manifest (s. 192)
- Å gå er meditasjon.
(Til å finne ro. Til å være til stede. Også i seg selv.) - Å gå er erkjennelse.
(Din litenhet. Naturens storhet.) - Å gå er protest.
(Mot forbruket. Mot overmot. Mot overmakt.) - Å gå er å bremse.
(Tempoet. Tida. Informasjonsmengden.) - Å gå er å gi slipp.
(På kontrollen. På det kjente. Det trygge.) - Å gå er tillit.
(Til føttene dine. Til din følgesvenn. Til stien dere følger.) - Å gå er en hyllest.
(Til kroppen. Til gjentagelsen. Til de som gikk foran.) - Å gå er å åpne.
(For stillheten. Ettertanker, innfall.) - Å gå er kjærlighet.
(Til det å leve. Til din medvandrer. Til dine medvandrere.) - Å gå er å akseptere.
(Det forgjengelige. Alt et forbigående. Det uunngåelige.)
Han har til og med gått på pilegrimsvandringer både i innland og utland. Her kan jeg kanskje komme med et tips tilbake, for pilegrimsleden i gjørma ut til Lindisfarne sitter i føttene mine fremdeles. Å gå barbeint det siste strekket ut til øya er fantastisk. Jeg har gjort denne kryssingen to ganger, men bare gått et lite strekk inne på fastlandet. Den skal også være veldig fin, men den har det ikke blitt noe av. Foreløpig.
Å gå er det enklest å starte med. Det krever lite utstyr. Lett å holde på med. Kan gjøres hvor som helst, og er den aktivitets formen som har lavest frafall. Det er bare å gå for det! (Og boka egner seg veldig godt som lektyre på turen!)
Vik, Lars (2025) Jeg må ut
Kolofon
