Rebecca Solnit har skrevet ny bok, og tittelen denne gangen er «The Beginning Comes After the End – Notes on a World of Change». Her er det mye fint. Hun har skrevet ni essays som kan være med på å gi håp – i en tid der vi absolutt trenger det. «Noe» er i ferd med å ta slutt, og noe annet kommer i stedet. En ny begynnelse.
Hun har gjort grundig research, og jeg har lyst til å dele noen glimt fra boka. Først er noen avsnitt der hun siterer Bill McKibben:
It took from the invention of the photovoltaic cell in 1954, until 2022 for the world to install a terawatt of solar power; the second terawatt came just two years later, and the third will arrive either later this year or early next.
Bill McKibben, sitert på s. 22
Dette er en eksponentsiell utvikling det skal bli spennende å følge. Senest denne uka var jeg hos Gumpen i Sørlandsparken, og så på en skjerm i sanntid hva deres tak leverte:
Litt senere skriver hun om at «folk flest» ikke ser mønstre og perspektiver. De ser ikke endringene. Nåtiden gir inntrykk av å vare evig, og de legger ikke merke til hvor radikalt forskjellig nåtiden er fra fortiden. Hun summerer det opp slik:
In this viewless view, no old world is dying, no new world is being born, through this short-term perspective doesn´t exclude the monsters; it just make them inexplicable and maybe undefeatable.
Rebecca Solnit, s 25
Alle essayene er innom tematikken om at alt er forbundet (interconnected). Dette er helt sentralt i økosentrismen, og jeg fikk mye nyttig input i boka. Her er et avsnitt der dette kommer veldig tydelig frem:
A lot of Indigenous cosmologies are what was once called animist, recognizing agency, rights, and consciousness in rivers, mountains, trees, sometimes seeing them as realtions or ancestors. This has been reinforced in recent years by scientific work documenting consciousness and social organization across the living world and by legal work recognizing the rights of nature. But capitalism turns even living beings into dead commodities to be exploited, exchanged, objectified, erased, justified by what could be seen as a tragic estrangement but is affirmed as a liberatory independence.
Rebecca Solnit, s. 72
Litt senere utvikler hun dette enda videre:
There are so many ways to undermine the ideology of isolation, the fantasy of autonomy. You who are reading this, like every other human being, did not give birth to yourself or raise yourself through those first few years of absolute dependency, someone gave birth to you, and someone else gave birth to her, and so it goes; …. For any one of us to exist, every link in the series of births and bestowal of nurture leading to us was necessary; if a single one were missing, we would not exist.
Rebecca Solnit, s. 76
Dette begynner å ligne på omsorgsøkonomien som Emma Holten snakket om i forrige uke på UiA. Solnit er også opptatt av feministisk økonomi, og nevner Julie Graham og Katherine Gibson på s. 90. Hun siterer dem med følgende:
What is usually regarded as «the economy» – wage labor, marked exchange of commodities and capitalist enterprise – comprises but a small subset of the activities by which we produce, exchange and distribute values.
J. K. Gibson-Graham, sitert på s. 90
Så fortsetter hun selv med å ramse opp gratisgoder som ikke fanges opp av økonomien:
Among these other activities you could list services, favors, gifts, and even presence, attention, and conversation in friendship, family, and social networks, along with membership in religious and other communities, volunteerism, activism, charitable donations, environmental stewardship, interspecies relations, and much more.
Rebecca Solnit, s. 91
Alt dette faller utenom økonomien, selv om vi prøver å integrere det med bl.a. økosystemtjenester nå det kommer til natur. Økonomi som vitenskap og fag blir mer og mer oppskrytt jo eldre jeg blir…
Når boka handler om forbundethet, så er det vanskelig å unngå Joanna Macy. Solnit siterer henne flere steder:
Each and every act is understood to have an effect on the larger web of life … All factors, mental and physical, subsist in a web of mutual casual interactions, with no element or essence held to be immutable or autonomous.
Joanna Macy, sitert på s. 101
Solnit gir mange gode eksempler på hvordan ting endres. Også livet er i konstant endring – for oss alle:
Life is a constant exchange, a nonstop process of incorporating and producing and excreting; what we call a self is constantly taking in what is not itself, is constantly putting out things – from exhales to novels to infants – that are not itself; it integrates and the disintegrates. It turns out, int the new science, the new worldview, we are not nouns, se are verbs.
Rebecca Solnit, s. 121-122
Ikke alt er positivt i dag, men selv Trump klare Solnit å se i et slags positivt lys. Kaoset hans er ikke slutten, men noe som sprekker. Noe nytt vil vokse ut av dette kaoset. Han er resultat av en sorg (mourning), og hun siterer Anand Giridharadas:
«A mourning for an era in witch simply to be a man, an not necessaraly an especially capable one, could get you ahead of other people. We must understant that what we´ve been living through is backlash. Backlash. It´s not the engine of history. It is the revolt against the engine of history.»
Anand Giridharadas, sitert på s. 128
Solnit skriver videre: An old world was dying. This is the time of monsters. (Min utheving). Helt mot slutten avslutter hun med nok et sitat av Joanna Macy som jeg fikk helt gåsehud av. Vet ikke helt om det var håp, men det var i alle fall resonans:
There´s a song that want to sing itself through us, and we´ve just got to be available. Maybe the song that is to be sung through us is the most beautiful requiem for an irreplacable planet or maybe it´s song of joyous rebirth as we create a new culture that doesn´t destroy its world.
Joanna Macy, s. 130
Solnit skriver knakende godt, og trekker frem veldig mange spennende perspektiver. Dette er en bok som gjerne kan leses flere ganger. Kommer nok tilbake til den!
Solnit, Rebecca (2026) The Beginning Comes After the End – Notes on a Worl of Change
Granta
