Foredrag med Ralph Høibakk

Så lenge jeg lever

Ralph Høibakk tar utgangspunkt i et enkelt, men krevende premiss: Forfallet er uunngåelig – men det kan motvirkes. Hvordan vi eldes, er ikke bare et spørsmål om gener, men i stor grad om hvordan vi velger å leve.

For Høibakk har fjellet vært en viktig læremester. Allerede som ung søkte han ikke først og fremst naturens skjønnhet, men motstanden – det som krevde noe av ham. Som 17-åring gikk han Besseggen, men opplevde turen som en skuffelse fordi den var for lett. Året etter satte han seg et langt mer ambisiøst mål: ti topper over 2000 meter. Det handlet ikke om prestasjon i seg selv, men om å oppsøke egne grenser.

Gjennom slike erfaringer vokste en forståelse fram: Faren er ikke bare noe man skal unngå – den er en del av læringen. Inspirert av Fridtjof Nansen mente han at en av menneskets viktigste oppgaver er å undertrykke frykt. Og som Nils Faarlund formulerte det: «Livsfare er livsviktig.»

Denne holdningen preget også hans tidlige klatreerfaringer. Som 18-åring besteg han Store Skagastølstind via Heftyes renne – uten egentlig å ha den nødvendige erfaringen. Ingen ville ha ham med, så han og en kamerat snek seg etter mer erfarne klatrere. Turen var dramatisk, med 400 meter rett ned under seg, og de måtte få hjelp på veien. Likevel ble det en avgjørende opplevelse: et møte med frykt, mestring og intens tilstedeværelse.

Senere i livet vender Høibakk tilbake til de samme fjellene – ikke for å bevise noe, men for å kjenne etter. Som 68-åring gjør han en solobestigning av Store Skagastølstind, og opplever den samme roen i møte med frykten som femti år tidligere. Det samme skjer da han, over 70 år gammel, klatrer Trollryggen. Spenningen er den samme, men perspektivet er et annet.

Aldring, slik Høibakk beskriver det, er ikke bare et spørsmål om fysisk nedgang. Med referanse til Marcus Aurelius understreker han at alle må finne sin egen vei. Å bli gammel handler ikke først og fremst om dårligere form, men om å måtte gi slipp på noe man gjerne skulle fortsatt med.

Samtidig er aldring også en gave. Den gir rom for refleksjon, for å dele erfaringer, og for å vende oppmerksomheten innover. Der ungdommen vokser utover, kan alderdommen vokse innover. Forfallet kan bremses – gjennom bevegelse, nysgjerrighet og egeninnsats.

Det viktigste er å holde seg i aktivitet. Å bevege seg er grunnleggende, enten det er i fjellet eller i hverdagen. Kosthold spiller også en rolle, slik blant andre Michael Greger har pekt på. Like viktig er det mentale arbeidet: å lese, skrive, samtale og utvikle språket.

Den indre dimensjonen er mer åpen. Høibakk beskriver seg selv som rasjonell og naturvitenskapelig orientert, men klarer likevel ikke helt å slippe tanken på at det kan være «noen som passer på». Han avviser tradisjonell religiøs tro, men rommer en undring – en form for eksistensiell åpenhet.

Aldring innebærer også å akseptere kroppens begrensninger. Smerte er uunngåelig, som Buddha formulerte det, men lidelse er i større grad et spørsmål om hvordan vi forholder oss til den. Her trekker Høibakk også fram Per Petterson: «Du bestemmer selv når det gjør vondt.»

Likevel finnes det grenser. Frykten for å ende i en «grønnsak-tilværelse» er reell, og minner om at livskvalitet også handler om verdighet og selvstendighet.

Mot slutten av foredraget vender han tilbake til fjellet – til en dramatisk nedfart fra Innerdalstårnet. I dårlig vær og rasfarlig terreng måtte de ta seg ned en bratt renne, én og én, mens de ventet på neste ras. Det som kunne vært en katastrofe, ble i stedet en intens opplevelse av liv – en «enmanns bob-bane» gjennom snøen, avsluttet i ren lykkerus.

Her ligger kanskje kjernen i Høibakks prosjekt: Å oppsøke livets ytterkanter, ikke for å trosse døden, men for å kjenne livet tydeligere.