Da jeg passerte Aarhus på vei hjem fra intterrail kom jeg over boka «At tænke og leve med resonans – Hartmut Rosa i brug«, en artikkelsamling redigert av Lene Tanggaard og Henrik Brandt-Pedersen. Her var det mye spennende!
Jeg er veldig glad i tekstene til Mickey Gjerris, og han har også bidratt her: «Når brølet bliver en bøn». Det er derimot en annen forfatter – Nadia Kløvedal Reich – jeg har lyst til å dele et avsnitt fra. Hun skriver veldig klartenkt i bidraget som har fått tittelen: «Nå verden bliver større end os selv»:
I toget snakker vi ikke længere med hinanden, men ser ned i vores telefoner. Vi handler ikke mere i butikker, men får vores varer leveret til døren af anonyme mennesker eller ordner det ved selvservicekasser. I fitnesscentre står vi alene ved siden av hinanden og knokler på at skabe en krop, som kun har til hensigt at skabe anderkendelse, ikke fordi den har foretaget sig handlinger, der har været til gavn for andre, men fordi den skal være en sund og smuk ydre skal. Disse vilkår i menneskelivet avler det, Rosa kalder en stum verdensrelation; den enkeltes handlinger efterlader ingen sor og får ingen svar. De blikke, der burde understøtte de resonansskabende relationer, bliver vi stadig dårligere til. De sænkede blikkes kultur vokser ind i de sociale rum og erstatter øjenkontakten, der er eksistensiel for resonansudvekslingen.
Nadia Kløvedal Reich, s. 167
Jeg synes denne artikkelen skilte seg ut, sammen med Gjerris sin. Men, hele samlingen gir et veldig mangfoldig inntrykk av begrepet «resonans» hos Rosa. Boka består av hele 20 lettleste og korte bidrag, som resonnerer rundt begrepet resonans på mange spennende måter.
Det hadde vært gøy om vi kunne fått til det samme i Norge også. Det er etterhvert mange som har blitt berørt av Rosa i Norge også. Kanskje et forlag faller for ideen her også? Jeg er i alle fall klar til å skrive om «Kajakk og resonans».
Tanggaard, Lene og Henrik Brandt-Pedersen (2026) At tænke og leve med resonans – Hartmut Rosa i brug
Eksistensen
