Leste «Prometheus´ anger» av Peter Sloterdijk for noen dagfer siden, og denne er nå kommet på Cappelens upopulære skrifter også. Jeg fikk tak i en dansk utgave i Aarhus, fra forlaget Multivers. Det var en setning der som virkelig tok av, og er spent på hvordan Anders Dunker har oversatt den til norsk. Den står på s. 66-67:
En polyfon monoton kvindepressse arbejder med succes på den fortsatte modellering af en semi-feministisk, konsumintensiv, selvplejendenarcissistisk subjekttype, for hvem faktoren mand bliver til en autonomi-hindring, der i givet fald deklasseres til et tilbehør.
Peter Sloiterdijk
Jeg har fått tilsendt samme bok fra Cappelens upopulære skrifter, og den er som nevnt oversatt av Anders Dunker. Han har løst samme avsnitt på følgende måte:
En polyfon og monoton skare av dameblader har lyktes med å designe prototypen på en semifeministisk, høytforbrukende, selvstendig og narsissistisk personlighetstype som like fullt fremstår dybnamisk både hjemme og på kontoret, der den mannlige faktor er redusert til en autonomihindring, og i visse tilfeller et rent vedheng.
Peter Sloiterdijk (i Aanders Dunkers oversettelse), s. 55
Jeg har lest flere av bøkene til Dunker, og var veldig spent på hans etterord. Det har tittelen «Frigjort av energislaver – eller slaver av energien?», s. 83-128.
Han har blant annet et avsnitt om en annen side ved slaveriet som gjorde sterkt inntrykk:
Et enormt antall dyr lever i fangenskap, til tross for at de i langt mindre grad enn før brukes som trekkdyr eller arbeidsdyr. Kjøttslavene er så mange at de utgjør 60 prosent av biomassen til alle pattedyr, 15 ganger så mange som verdens frie og ville dyr (som utgjør 4 prosent av biomassen). Omkring 5 milliarder av disse slaveindividene blir slaktet hvert døgn – til tross for at vi mennesker strengt tatt ikke trenger kjøtt for å leve. Disse dyrenes slavestatus er bare til dels en konsekvens av fossile brennstoffer (som drivstoff for industrijordbruk og for produksjon) og på ingen måten en forutsetning for vår frihet (til annet enn å spise dem). Hvis abolisjonismen av industridyreholdet fikk gjennomslag, ville også domestiserte (på en måte også slavebundne) landskaper kunne frigjøres, til jordens og ettervekstens beste – og ingen fossile brennstoffer ville måtte til for å få til en slik oppgivelse av utbyttingen, tvert imot.
Anders Dunker, s. 116-117
Dunker setter Sloterdijk inn i en sammenheng, og for meg som ikke hadde hørt om ham før var dette nyttig. Avslutningen på hans etterord er også opplysende:
… Sloterdijk … fremhever to teknokulturer – eller stoffskifteregimer – som er i konflikt med hverandre, og som også har ulike psykopolitiske modaliteter: den hyperpromoteiske og den postpromoteiske. På den ene siden finner vi geoingeniørkunst, som antagelig vil bli 2030-tallets store miljødiskusjon, sammen med oljebransjens langt på vei bedragerske planer om karbonfangst som allerede har inntatt hovedscenen på klimatoppmøtene. Troen på at trollmannens læregutt kan bli en mester i grevens tid og få kontroll over løpske krefter er dobbelt farlig. På den andre siden ser vi ny energiformer, regenerativt naturbruk og en klangt mer moderat forbrenningskultur som våkes over av Promoteus´ datter Aidos – ydmykheten. Denne gaven fra Zeus, som kompenserer for Promoteus´ tyveri, er like fullt noe som må oppøves – gjennom like deler takknemlighet, ærefrykt og respekt for grenser.
Anders Dunker, s. 128
For meg var Dunkers tekst vel så viktig som Sloterdijk sin, selv om Dunkers tekst ikke hadde vært mulig uten den. Dessuten er det sprekt av Cappelen å gi ut denne serien. Her er det mye nyttig drivstoff for tanken til noen av oss – selv om jeg skjønner at dette ikke er noe for massemarkedet. Tusen takk til både Duker og Cappelen!
Sloterdijk, Peter (2025) Promoteus´ anger. Fra Ildens gave til global brannstifting.
Cappelens upopulære skrifter
WoW!