En tidligere kollega i FVN anbefalte boka «Verden av i går» av Zweig. Jeg hadde ikke hørt om forfatteren før, men denne boka gjord sterkt inntrykk. Særlig siste kapittelet om Hitler og etterordet. Boka er skrevet på starten av 1940-tallet, og Zweig og hans daværende kone tok sitt eget liv i 1942 i Brasil. Han beskriver mellomkrigstiden på en veldig levende måte, og noen avsnitt har svært høy relevans også i dag. For eksempel dette på s. 412:
Teknikkens erobringer gjør mennesket til herre over naturens hemmeligste krefter, men en kunne fristres til å si at naturen tar en grusom hevn ved at fremskrittene fyller menneskets sjel med uro. Teknikken har ikke brakt noen verre forbannelse over oss enn at den hindreer oss i å flykte fra nutiden, og det så bare er for et lite øyeblikk. Tidligere slekter kunne i katastrofetider flykte ut i ensomhet og ødemark. Det er blitt vår skjebne å vite og føle alt ondt på jorden i samme time og sekund som det skjer. Jeg kunne reise så langt bort fra Europa som jeg ville, dets skjebne fulgte med meg.
Stefan Zweig, «Verden av i går»
