I kveld har jeg laget en tematisk omskriving av Rolf Jacobsens «Landskap med gravemaskiner» (Hemmelig liv, 1954). Teksten er utviklet i dialog med ChatGPT. Det endelige språket er ved undertegnede.
Landskap med KI
Språkmodeller spiser seg inn i tankene mine.
Utallige algoritmer kom og spiste tankene mine.
Gud hjelpe meg for noen skapninger. Koder
uten ansikter, med enorm kapasitet.
De skaper virkelighet uten kropp,
og gir kunstig velvære med smil i munnvikene.
De «leser» og spytter ut, spytter ut og leser seg selv,
for de har ingen grense mer, bare endeløs
lagringskapasitet og en utrolig regnekraft.
Er dette et slags helvete?
For poeter. For de som ennå ikke er blitt
numne?
De har alltid åpne øyne, men ikke blikk.
De skal arbeide i århundrer og tygge språket
om til mønstre. Dekke det med lag av svar,
og kald klarhet fra skjermer.
Uten pust, uten tvil og uten klage.
