Økosorg fra Leif Gunnar

I dag ko jeg over artikkelen «Klimakrise og naturtap skaper sår i sjelen» av Leif Gunnar Engedal ved Modum bad. Han er en av mine store helter, og skriver blant annet:

Hva kjennetegner økosorgen? Klimapsykologer og økofilosofer tegner et utfordrende bilde. For samtidig som økosorgen åpenbart har en rekke trekk felles med andre typer sorg, bidrar flere forhold til å komplisere bildet. Kort oppsummert dreier det seg blant annet om følgende:
Mangel på sosial forståelse og kulturell anerkjennelse: «Det er normalt å sørge når en venn dør, men å sørge over at dyrearter dør virker ganske sært». Av samme grunn finner økosorgen heller ikke støtte i form av kollektive riter slik annen sorg gjør. Fravær av slik sosial støtte i fellesskapet kan gjøre sorgen mer ensom. At mange økosørgende kjenner på personlig ansvar og skyld, bidrar også til å komplisere opplevelsen. Sorgen veves sammen med skylden. I tillegg forventes ikke sorgprosessen, ulikt annen normal sorg, å avta med tiden. Den ser snarere ut til å tilta i styrke.

Leif Gunnar Engedal

Artikkelen ovenfor er en forkortet versjon av originalen. Hvis en følger QR-koden så kommer en til en artikkel i Tidsskrift for Sjelesorg 3-4 – 2001 med tittelen: «Jordens sang og sjelens klage – Sjelesorg og teologi i klimakrisens tid» (s. 216-232. Den har jeg ikke fått lest enda, men den skal definitivt leses!

Dagen etter: Våknet litt over 05, og gikk på badet med artikkelen til Leif Gunnar. Den var en sann lesefest, og setter i enda større grad ord på ting jeg bare har kjent i kroppen. Han har en usedvanlig klarhet og et poetisk språk:

Kan jorden synge? Finnes det en sang som løfter seg fra Moder Jords hjerte opp til alt som lever, og ut til alt som er? I så fall er det en polyfonisk sang båret av grenseløs skjønnhet og uutgrunnelig skapermakt.

Leif Gunnar Engedal, s 216

Han skriver at naturtap og økokrise også er en helsekrise – en driver av utviklingen av psykiske belastninger. Særlig for unge. Dette er det altfor lite oppmerksomhet rundt. Det meste dreier seg om smart-telefon og overbeskyttelse. Men, dette henger sammen. Smart-telefonen fører til en ytterligere fremmedgjøring, og overbeskyttelsen har gjort naturen farlig.

Leif Gunnar bruker to talende eksempler i sin artikkel. De er basert på samtaler, men anonymisert. Det er Irene (17) og Ola (75) som løfter frem bredden i økosorgen.

Han beskriver Atropocen som «den tunge taps tidsalder», der vi har gjennomgått en voldsom ekspansjon av menneskelig aktivitet. Dette har hatt store konsekvelser for global oppvarming og ført til omfattende landskapsendringer. Så skriver han:

Vi er jo selv innvevd i den store økologiske veven, bundet til og avhengige av en levende natur. Når trådene i den økologiske veven rakner, er det ikke å undres over at angsten melder seg. Og når så mye liv går tapt, er det ikke underlig at kropp og sjel sørger.

Leif Gunnar Engedal, s. 220

Hva er det som kjennetegner økosorgen? Her er det definitivt sterkeste bidraget fra Leif Gunnar, og det utfyller veldig det jeg har skrevet om solastalgia i en annen bloggpost. Kjennetengene Leif Gunnar trekker frem er følgende (s. 221-222):

• En repressiv kultur i møte med økosorg. … kulturen betrakter ikke narturen som et sorgbart objekt; … Derfor framstår økosorg som en kunstig, eventuelt patologisk sorg.
• En taus og usynlig sorg: Fordi økosorgen ikke anses som legitim sorg, blir den ofte taus – en sorg i ensomhet, bortgjemt og usynlig.
• En sorg uten kollektive riter og praksiser. … Dette kan gjøre økosorgen ekstra tung å bære.
• En sorg sammenvevd med skyld. … everyone is contributing to it, is affecting by it, everyone is guilty.

Han mener at økosorgen er et grunnleggende følelsesarbeid som vil komme til å prege livet i Antropocen. Dette underbygges av undersøkelser fra 2019 og 2021 som viser skremmende tall. Blant annet oppgir 75% at de synes «framtida er skremmende», og 4 av 10 nøler med å få barn.

Hvordan kan vi komme tilbake til en tro med «ærefrykt for livet», som kan gi oss krefter til å stå i kampen for skaperverket? Her har han også en liste (s. 224-225):

• Kristen teologi er trinitarisk teologi: … Å vende seg bort fra verden er å snu ryggen til Guds gave.
• Livet kilde er Gud.
• Gud kjemper for livet.
• En gyllen tråd i livsveven. … Med dødelig kropp og sårbar sjel er mennesket innvevd i naturens store sammenheng og lyser som en gyllen tråd i den livgivende økologiske veven.
• Kristen praksis og grønn diakoni. … Naturens verdi og menneskets verdi hører uløselig sammen. … Skogen og fjellene, åkrene og verdenshavene er ikke tilfeldige kulisser i livets store drama. De bærer Den Helliges signatur.

Så ser han på hvordan kirken kan møte dette, og trekker frem fire arenaer: Enerommet, Grupperommet, Fellesrommet og Allrommet. Alle disse kan bidra til å holde håpet levende.

Artikkelen er utstyrt med litteraturliste og et interessant notverk også. Her fant jeg et par nye ting. Blant annet Grovehagen (2021) Sorgen over den ikke-menneskelige naturen: en undersøkelse av fenomenet økosorg. Dette er en master i filosofi fra UiO som jeg skal prøve å finne. En nettartikkel av Linn Stalsberg var det også linke til: Økologisk sorg. Den ser også spennende ut! Dette blir nok ikke siste blogginnlegget med denne tematikken.

Tusen takk til Leif Gunnar for en oppbyggelig artikkel. Det hjelper veldig å få ord til uroen i kroppen!