Nå har jeg lest «landskap med vindturbinar» av Thor Magnus Tangerås. Det var et fint bekjentskap, og han er ny for meg. Jeg er også opptatt av landskapets egenverdi, og gruer meg til de skal sprenge på Odderøya senere i år. Han favner dette fint i et vers i et dikt:
inngrepa som vert
Thor Magnus Tangerås, s. 124
til overgrep, og
omgrepa som dekker
over dei, er ikkje
til å gripa korkje
med klo eller hug
Han har en egen stil, der han bruker både humor, rytme og overraskende vendinger og koblinger. Et eksempel som gjorde spesielt inntrykk står på s. 77:
FUGLANES HYMNE TIL MENNESKA
Thor Magnus Tangerås
Stakkars Dei
fjellfrydefulle, nutnytande og villmarksmætande
Stakkars Dei
skogsæle, eng-elskande og glennegledefylte
Stakkars Dei
som er bergtekne av alt det dei ikkje vil berga
Her er det virkelig mye med få ord, samtidig som det leker på mange plan – Dei er fx Gud på latin, og dere på nynorsk (men den store bokstaven åpner for begge deler). Så leker han seg frem med ordrim og nyskapninger frem til paradokset: at vi er «bertegne» (betatt) av det vi ikke vil «berga» (bevare). Det er skummelt vakkert!
Denne diktsamlingen kan varmt anbefales!
Tangerås, Thor Magnus (2024) landskap med vindturbinar. Dikt
Samlaget
