Jeg tror det er en klar sammenheng her, og er heldigvis ikke alene om det. I et tidligere innlegg om «solastalgia» er det et sitat fra 1946. I dag fant jeg et nytt sitat i boka «Coming back to life» av Joanna Macy og Molly Brown:
It seems both outrageous and irresponsible that so few mental health clinicians connect the epidemics of mental distress in industrial societies with the devastating impact of our suicidal destruction of our own habitat and ecocidal elimination of whole species.
Linda Buzzel and Craig Chalquist
Mange sier at «jeg kan ikke tenke på det, for jeg kan ikke få gjort noe med det». Da blir ofre både fordi vi nekter oss selv å kjenne på følelsene over naturtapet, og vi får heller ikke gjort noe med det, skriver Macy/Brown. Jeg tror det er i ferd med å spre seg en slags eksistensiell uro som påvirker oss alle. Både mentalt og kroppslig. Vi står overfor en kollektiv økosorg, som er i ferd med å bli synlig for flere og flere.
Vi frykter følelsen av hjelpeløshet, som overhodet ikke passer inn i vårt vestlige tankesett om «the powerful individual». «Jeg er herre over eget liv.» I den tiden vi går inn i, vil det være opplagt for flere og flere at vi er dypt sammenvevd med hverandre og alt annet vi er her sammen med.
