Jeg er rimelig sikker på at jeg har skrevet om Postman før her i bloggen, og nå er han aktuell igjen. Det begynte med en kronikk av Aslak Nore i VG: «Du vil ikke like det som kommer etter bøker«. Der skriver han blant annet:
…hva om vi kollektivt mister evnen til å lese og konsentrere oss, at videosnutter og ragebaits i sosiale medier overtar for det skrevne ord som samfunnets primære måte å kommunisere og dele informasjon?
Aslak Nore, kronikk i VG
Da er vi virkelig ille ute, som enkeltmennesker og som samfunn.
Så fortsatte det for noen dager siden med et fantastisk innlegg av min store forfatterhelt Agnes Ravatn. Hun skrev innlegget «Den mentale fedmeepidemien er her» i Aftenposten, og siterer Postman:
«Orwell vil ha det til at vi kommer til å bli undertrykket av krefter som virker på oss utenfra. Men slik Huxley ser der, trengs det ingen Storebror for å frata folk deres selvstendighet, modenhet og historie. Etter hans oppfatning vil det bli til at folk elsker undertrykkelsen, at de forguder den teknologien som undergraver tenkeevnen deres.
Neil Postman, sitert av Agnes Ravatn i Aftenposten.
Det Orwell fryktet, var dem som ville forby bøker. Det Huxley fryktet, var at det ikke lenger ville være noen grunn til å forby en bok, ettersom det ikke lenger vil finnes noen som ønsker å lese.Orwell fryktet dem som ville frata oss opplysningene. Huxley fryktet dem som ville gi oss så mange at vi har henfalt til passivitet og selvopptatthet.»
Det er jo til å få frysninger av. Jeg synes hun tar ting utrolig på kornet i denne artikkelen. Hun skriver blant annet:
At det mentale kostholdsregimet vårt for ein stor del består av søppelinfo i form av stadig kortare videosnuttar, er godt etablert. Der ein i starten brukte smarttelefonen på noko så gammaldags som å lese nettaviser og diskusjonsforum, går 80 og 90 prosent av tida på Facebook og Instagram no til å konsumere korte videoar. Youtube og Tiktok er berre video, og alt er sausa saman – eit utsulta Gaza-barn i det eine sekundet, reklame for ein sminkekalender i det neste.
Agnes Ravatn i Aftenposten
Jeg er redd utviklingen går fort nå, og jeg begynner å ta innover meg at livet som bokelsker og forfatter kan være truet. For spesielt interesserte. Både Nore og Ravatn er jo forfattere, så kanskje har de spesiell grunn til å rope varsko? Likevel, dette kommer til å påvirke oss på samfunnsnivå. Før vi tror. Tror jeg.
