Sommerens lesning av Hartmut Rosa har satt sine spor, og det dukker stadig opp tanker rundt dette med resonans. På en løpetur for litt siden ramlet denne inn:
I en tidligere bloggpost har jeg skrevet om hva resonans er, men jeg gjentar det her. Resonansen består av 4 deler:
- Affeksjon – å bli forstått/beveget
- Emosjon – responsiv egenvirkning
- Transformasjon
- Ikke-kontrollerbarhet
Jeg tror de digitale resonansrommene scorer høyt på de to første, men faller veldig igjennom på de to neste. Kan en ta snakke om resonans? Den er i alle fall bare delvis. I mange tilfeller kan det nesten se ut som om fx #SoMe motvirker transformasjon, ved at affeksjon/emosjon er så sterk at en bare blir sittende å scrolle der i sofaen. Dessuten er det i veldig kontrollerte former.
Uterehabilitering er et eksempel der en jobber i alle de fire dimensjonene, og der transformasjon ofte skjer nettopp på grunn av at det er ikke-kontrollerbart. Det er selve situasjonen som oppstår som skaper transformasjonen, og gjennom det affeksjon/emosjon.
Dessverre tror jeg at vi tolker de digitale resonansrommene som store, mens de i virkeligheten blir mindre og mindre (polariserte og ekkokammer). Endring er ikke ønsket, og vi vil ha kontroll. Dermed går det selvsagt utover resonansen. Det gjør oss «levende døde», og er ikke bras verken på individ- eller samfunnsnivå.
Jeg har fremdeles mye å gå på for å skjønne dette resonansbegrepet, men det lille jeg synes jeg skjønner gir mye mening for meg. Etter løpeturen kom jeg til å undre meg: Hva med KI? Her er det jo noe som ikke er helt kontrollerbart. Vi har i alle fall ikke fullt innsyn i hva som er lagt inn i modellene. I utgangspunktet er de veldig validerende, men de kan også settes opp til å være helt andre ting. Blir det da mer resonans?
Jeg skal fortsette å være nysgjerrig her. Hva tror du?
