Det har blitt flere bøker av Hartmut Rosa etter at jeg leste den første som kom på norsk. Nå har jeg lest både «Det lydhøre hjertet» og «Det ukontrollerbare» som kom på Verbum tidligere i år. Her er noen sitater fra den siste.
Rosa er en mester på å gi gode samtidsdiagnoser. Det er lett å kjenne seg igjen. Begrepene hans treffer i veldig tverrfaglig, og blåser mening inn i mange sammenhenger. Den første boka – Det lydhøre hjertet – er veldig kort, og er et foredrag. Her snakker han om at det ikke er nok å ytre seg, vi må også lære å lytte. Her har vi mye å lære fra religionen. Derav tittelen. Den var spennende å lese i valgkampen!
Jeg har lyst til å ta vare på noen sitater fra «Det ukontrollerbare«. Dette er en av forutsetningene for det Rosa kaller «resonans». Det er ikke mulig å kontrollere når det oppstår. Et godt eksempel kan kanskje være forelskelse.
Rosa definerer det moderne samfunn på denne måten:
Et samfunn er moderne hvis det utelukkende kan stabilisere seg dynamisk. Det vil si hvis det er avhengig av konstant (økonomisk) vekst, (teknologisk) akselerasjon og (kulturell) innovasjon for å bevare det institusjonelle status quo.
Hartmut Rosa, s. 46
Litt senere har han en veldig god beskrivelse av depresjon:
Menneskene har et vidt spekter av relasjoner til verden – en arbeidsplass, familie og slekt, kanskje en politisk tilknytning, en religiøs tro, frivillige verv, hobbyer osv – uten at de dermed nødvendigvis føler en levende tilknytning til verden. Det gir meg ingenting, det betyr ingenting for meg, det engasjerer meg ikke, og jeg klarer heller ikke å engasjere meg i verden utenfor lenger: En slik opplevelse av tilværelsen er typisk for depresjon. Alle resonans-akser er blitt tause, «alt er så intetsigende». Denne type verdenstap er åpenbart uavhengig av det vi har kalt verdensrekkevidde.
Hartmut Rosa, s 71
På siden etter oppsummerer han med «Det er min tese at modernitetens grunnangst er at verden skal bli stum og intetsigende. Utbrenthet er bare vår tids (muligens forsterkede) variant av denne angsten.»
Modernitet forsøker å gjøre verden kontrollerbar, og det har noen paradoksale bivirkninger, skriver Rosa. Han fortsetter:
Disse kan beskrives på en rekke måter: med Marx som fremmedgjøring i stedet for innforlivelse, med Adorno og Lukacs som tingliggjøring i stedet for levendegjøring, med Arendt som verdenstap i stedet for verdensgevinst, med Blumbenberg som verdens ulesbarhet i stedet for forståelighet og med Weber som avmystifisering i stedet for besjeling. Moderniteten står i fare for ikke å hjøre verden lenger og nettopp derfor også ikke å kjenne eller føle seg selv lenger. Slik lyder fasiten til mine egne sosiologiske undersøkelser av den moderne verdensrelasjonen. Verden lar seg ikke lenger påkalle, man kan ikke lenger nå inn til den.
Hartmut Rosa, s. 73
Han kommer tilbake til depresjon:
Når vi trer inn i resonans med verden, er vi ikke den samme etterpå. Resonansopplevelser forvandler oss, og det er her opplevelsen av å være levende ligger. Hvis vi slutter å las oss påkalle og forvandle, eller hvis vi mister evnen til å svare selvvirksomt på de tallrike stemmene der ute, er vi døde innvendig, forherdet, kort sagt: Vi mangler resonansevne. Et kjennetegn ved depresjon som en tilstand der alle resonansens akser er blitt døve og stumme for oss, er at ingenting berører oss lenger og at vi samtidig føler at vi ikke når frem til andre, at vi er «stivfrosne» og derfor heller ikke kan la oss forvandle.
Hartmut Rosa, s. 81
Dette med resonans og kontroll er helt sentrale begreper hos Rosa, og han gir mange gode eksempler, som her:
Safarien på Serengeti eller cruiset i Karibia kan vi kjøre for penger, men ikke resonansen med naturen. I det hele tatt bygger reklamen og den kapitalistiske vareøkonomien på at den omsetter vårt eksistensielle resonansbehov, hvilket vil si vår relasjonslengsel, til en objektlengsel. Vi kjøper varen (safariferien) og håper på en resonansopplevelse med naturen – førstnevnte lar seg garantere, det andre ikke, kanskje blir det til og mer usannsynlig jo mer kontrollerbar vi trakter etter å gjøre den: Ja vi vil gjerne møte løven, gi oss en løvegaranti, men samtidig må vi ha en garanti for at den ikke kommer oss for nær, møtet må ikke vare for lenge (vi vil jo rekke middagen), og det ville være en fordel om vi slapp å bli våte eller solbrente.
Hartmut Rosa, s. 86
Rosa fortsetter med å omtale turisme litt senere i boken – her om cruiseturisme:
Turistens mål er å komme uthvilt og styrket hjem, ikke å bli rystet i sine grunnvoller eller usikker på meningen med livet. Derfor bør ikke cruiseturismens popularitet komme som noen overraskelse. For hva lover den oss? Jo, møter med fjerne land og folk under fullstendig kontrollerbare betingelser, men uten at man egentlig må ta del i deres liv og verden. Som jeg har forklart, er det bare det at den som gjør seg så usårbar, heller ikke får noen sjanse til å oppleve resonans. Han eller hun lar seg kanskje stimulere, men definitivt ikke berøre.
Hartmut Rosa, s 143
Det er også andre ting som svekker muligheten for resonans:
Som mugg legger lover, forskrifter og saksbehandlingsregler seg over det som prøver å utfolde seg som vitalt sosialt liv. …
Hartmut Rosa, s 164
God idé, men før den kan settes ut i livet må dere sende inn søknad, så trenger dere tillatelse fra den og den instansen, deretter må lovligheten vurderes, det trengs diverse tillatelser eller godkjente sikkerhetsplaner – og et eller annet sted på veien løper alt bare ut i sanden.
Til slutt om resonans i en annen sfære:
Det finnes en rekke indisier på at libido, det «flammende» begjæret, den brennende lengselen avtar i vår tid, i slik grad at noen til og med mener at vi befinner oss i en postemosjonell og postseksuell tidsalder. Samtidig finnes det enda flere tegn til at frustrasjonen og depresjonen øker, sammen med en skuffelse over at livet ikke holder det det lover, at det moderne samfunnet ikke innfrir forhåpningene våre.
Hartmut Rosa, s 185
Dette får jo også politiske implikasjoner, og på neste side skriver han:
Hvis verden ikke lenger fremstår som et aggresjonspunkt, men heller som et resonanspunkt som vi ikke møter med en holdning om å eie, beherske og kontrollere, men heller om å lytte til og svare på, på en innforlivende og selvvirksom måte, en holdning som retter seg mot gjeensidig responsiv oppnåelighet og tilgjengelighet, mister vekstideologien sin mening, og enda viktigere, sin psykiske drivkraft.
Hartmut Rosa, s 186
Forsøket vårt på å gjøre verden kontrollerbare leder oss i retning av det stikk motsatte – nemlig en grenseløs ukontrollerbar verden. Det siste kapittelet handler om «Det ukontrollerbares gjenkomst som et monster«, og bør leses av alle som driver med beredskap. Vi kan kontrollere det meste, men hva slags samfunn får vi da? Det er jo sårbarheten som gjør oss levende.
Jeg håper dette er nok til å vekke interessen for denne lille, relativt lettleste og svært tankevekkende boka. Det er ikke vanskelig å skjønne at Rosa treffer mange med sine begreper, og da jeg hørte ham i Oslo var salen helt full en halvtime før han skulle på scenen. I salen satt det kunstnere, musikere, statsvitere, biologger, økonomer, friluftsstudenter og selvsagt sosiologer. Det er spennende når «akademiske hotshots» kan vekke resonans langt utover eget fags ekkokammer. Jeg tenker det er et tegn på at han bør tas på alvor med det han gir oss.
Rosa, Hartmut (2025) Det ukontrollerbare
Verbum
