Ny norsk økofilosof og forfatter

Nå har jeg leste «Det jeg leste i bølgene» av Veronica Skotnes, og dette er ei bok som jeg gjerne vil anbefale. Hun starter boka med et sitat:

Det er ikke sant, at havet er troløst, for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjertet – det siste sunne i den syke verden.

– Alexander Kielland

Starten på boka setter tonen for hva som kommer. Her er det en ydmykhet og ærefrykt som vi mennesker har altfor lite av. Veronica er ikke bare forfatter. Hun er økofilosof og poet, med særdeles gode refleksjoner. Se bare her:

Vi eide ikke havet, slik vi ikke eide vinden, eller luften, eller berget. Vi eide ikke jorden under oss eller stjernehimmelen over oss. Vi eide ikke menneskene som vi omga oss med, eller fuglene, eller taren, eller torsken i sjøen. Vi eide ikke engang livet, for det var flyktig og aldri vårt. Min historie starter og ender i havet, på lik linje med alt annet liv, som en dråpe i det bunnløse. La mine rester bli til olje, og om en million år vil de kanskje kalles en ressurs.

– Veronica Skotnes

Vi får være med ombord i båten gjennom noen sesonger i Nord-Norge, og får oppleve noen av de store øyene i Finmark på nært hold. Her er det en sterk kystkultur, med hardbarkede og hjelpsomme mennesker. Hun skildrer dette miljøet på en utrolig sterk måte, og en gang tok jeg faktisk til tårene! (Se s. 150-151)

Men, det er økofilosofien som traff meg i hjertet. Hvordan hun setter naturen (og båten) over alt annet, og er komfortabel med dette hierarkiet. Hun bruker tid på å lære bølgenes språk, det holder ikke med en dag på sjøen. Dette skriver hun vakkert om:

… Hva skal jeg oppnå med kun en dag på sjøen. Jeg rekker ikke å lære bølgenes språk på en dag, jeg rekker ikke å se fargene i vinden eller høre ekkoet fra havstrømmen. Etter en vinter i havn har jeg mistet språket, og nå må jeg finne det igjen, men jeg finner det ikke hvis jeg stadig søker tilbake til bryggen. Jeg finner ikke stillheten, eller rytmen, eller roen i dønningene. Stillheten gjemmer seg godt for dem som søker den i hast. Roens rytme finner jeg først etter noen dager, kanskje noen uker, etter lang tid uten kontakt med det travle livet på land, plutselig. …

– Veronica Skotnes (s. 32)

Så på neste side fortsetter det i samme stil:

… Den som kjenner havet, og fjellet, og elven, lærer å ikke frykte dem, men frykter heller hastverket, og stresset, og jaget. Jeg frykter kun havet dersom jeg motsetter meg det. Derfor seiler jeg ikke i motvind, om ikke jeg må, og jeg krever ikke å erobre stormen, eller fjellet, eller elven. Både havet og fjellet har tatt sine liv, men de ødelegger ikke folk innenfra slik byen gjør. I hvert fall tror jeg ikke det, for jeg har aldri sett en stresset kystfisker.

– Veronica Skotnes (s. 33)

Dette er en bok du definitivt fortjener å lese. La den krype under skjorte, kjenne bølgene og tankene bevege deg. Se en del utviklingstendenser som går i fullstendig feil retning. I natur og artsmangfold, i kystkultur og vår tenkning rundt verdier.

Veronika Skotnes er født i 1998, men har rukket å tenke mye ombord i båten sin. Om livet, kulturen og naturen. Den siste teaseren jeg vil gi deg handler om natur:

Natur. For et unaturlig begrep. Som om det finnes noe alternativ, som om det finnes noe som ikke er natur. Vi snakker om naturen som om det er no adskilt fra den hverdagen vi ellers lever i, som om naturen ikke er oss, alt rundt oss, vår ånd og vårt samliv med alt annet. Hva er natur, hvis det ikke er alt? Hva er natur, hvis det ikke også omfatter gråmåkene som hekker på busskurene i Tromsø sentrum, løvetannspirene som tvinger seg gjennom betonglagte parkeringsplasser, eller svartsoppen som vokser ubemerket i fuktige kjellere under blokkleiligheter.
… Vi frykter naturen, frykter når den kommer for tett, og vi innbiller oss at vi må beskytte oss selv før vi kan besøke den. Besøke. Hvor distanserte må vi være for å frykte det eneste stedet vi hører til. Vi setter opp festninger for å holde den ute, men vi forstår ikke at for hvert eneste tre vi hugger ned, er det vi som blir treet, og nå søskredet går fra fjellsiden og tar med seg alle husene vi har satt opp, da kan vi lure på om ikke det treet som sto der før, hadde stått sterkere mot snømassene.
… Vi kan ikke stenge den ute, fordi den krever å bli hørt, og så blir vi redde, fordi den roper så voldsomt høyt, men vi holder oss for ørene og hører ikke at det er oss den roper på.

– Veronica Skotnes (s. 33-35)

Da håper jeg du har fått nok til å kjøpe/låne denne boka. Den fortjener definitivt å bli lest av mange. Også er det helt fantastisk at det er en ung kvinne som kommer etter eventyrere som Helge Ingstad og Stein P. Aasheim. At hun i tillegg er «selfmade» økofilosof, og løfter videre arven etter blant andre Arne Næss og Nils Faarlund, er også fint å se. Måtte hun skrive mer, seile mer og ikke minst formidle mer av det hun «leste i bølgene».

Skotnes, Veronica (2024) Det jeg leste i bølgene – Fortellinger fra havfolket
Cappelen Damm