Erland Kiøsterud kommer snart med ny bok, og han leste et utdrag i podcasten Det hellige i naturen. Deler av det han leste gjorde sterkt inntrykk, og jeg har fått lov å sitere han på litt av det han leste opp her i bloggen:
Det kan være riktig å gi naturen rettsbeskyttelse i en overgang. Men å gjøre den dyptgående redningen av naturen som vi skal igjennom, til en kamp om rettigheter, ville være å forlenge statens og kapitalens naturforståelse, å gjenta overgrepet og videreføre logikken som har brakt oss inn i uføret. I tillegg er det helt feil forståelse av hva naturen er. Vi har ikke skapt den, den har skapt oss. Vi har ikke gitt naturen åndedrett, den puster oss. Vi eier den ikke, den lever oss. Vi tenker den ikke, den tenker oss. Idet vi sier at fossen, jordet og skogen har en verdi, skiller vi oss fra fossen, jordet og skogen og gjør dem til en arena for konflikt, makt- og voldsutøvelse. Sier vi derimot at fossen, skogen, havet og fjellet er en del av oss og hellig for oss, og at vi har jorden til låns, og hegner om den som vi gjør om våre barn, gjør vi skogen, vannet og fjellet til en arena for respekt og age, kjærlighet, dyrkelse og vørdnad, og de som forgifter den eller forgriper seg på den, til vanhelligere, blasfemikere, til uvitende, udannede menneskedyr som desakraliserer og tråkker på livet.
Erland Kiøsterud i Moralens økologi
De som ødelegger naturen, vil alltid ha gode argumenter for hvorfor de er nødt til å ødelegge den. Slike vanhelligelser skal vi oppleve mye av. Det vil føre til sorg, til ytre og indre samling, og det vil føre til fortellinger som vil minne kommende generasjoner om hvorfor vi ikke gjør slikt lenger, minne oss om hvorfor vi nå behandler naturen med kjærlighet og respekt. Ingen datamaskin, ingen teknologi kan gjøre dette for oss.
De aller fleste verdier blir før eller siden forsvart med vold. Det er bare det hellige som ikke kan forsvares med vold. Forsvares det hellige med vold, er det ikke hellig. Det hellige er, som stillheten, umulig å forsvare fysisk.
Før disse avsnittene hadde han også noen veldig gode betraktninger om naturens verdi og egenverdi. Hvordan dette fort havner i antrosentrisme – altså at ting har mennesket i sentrum, og at naturen verdsettes som en ressurs for oss. Boka skal komme i slutten av måneden, og det er bare å glede seg!
Samtidig som jeg hørte denne podcasten med Kiøsterud slapp NRK en ny arealsak: Naturen vi ofret med øynene lukket. Her viser de med all tydelighet hvordan naturen verdsettes i svært liten grad, og at det i høyeste grad er menneskets kortsiktige behov for er styrende. I denne saken har NRK kartlagt saksbehandlingen av de 100 aller største kommunalt vedtatte naturinngrepene i Norge der spaden gikk i jorda mellom 2017 og 2022. Det er ikke lystelig, men helt nødvendig lesning. Den viser at vi systemisk er helt ute å kjøre. Staten skyver ansvar ned på kommunene, og kommunene skriker etter hjelp fra staten (eller i alle fall noen). Svak kommuneøkonomi gjør natur til taper når de store pengene kommer…
Jeg håper disse spørsmålene blir en del av valgkampen til høsten, og det er veldig spennende at Kiøsterud kan bidra inn med skjønnlitteraturen. Vi trenger en bred front her!
