Skal hilse fra naturen

Advarsel, lang tekst: Mellom svart asfalt og glattslipte steinvegger på Storo, det er vanskelig å finne mer naturfremmede og menneskefiendtlige omgivelser, hadde jeg denne uka gleden av å se Asgeir Helgestad hilse fra naturen i stort format. Hvis du fortsatt har sjansen til å se filmen hans på kino er det bare å komme seg av gårde. For noen bilder. Alle sammen. Det blir sikkert fint å se denne filmen på TV også, den havner nok der, med myggklekking i vannflaten, moskus i snødrevet, sidensvans i epletreet og blåstål i tareskogen. På kino er det fullstendig overveldende.

Bildene bærer en fortelling, og noen budskap, som mange allerede har sagt mye klokt om. Her er fantastisk natur, sorg over natur som går tapt, men også, som Morgenbladets anmelder skrev, et optimistisk budskap om livsmangfoldet man kan få øye på dersom man bare stopper og gransker omgivelsene sine.

Jeg synes jeg ser enda noe mer her. Antakelig er jeg mer enn gjennomsnittlig interessert i fortellergrep og underliggende budskap i alskens formidling om natur. Det er her jeg synes Helgestad gjør noe som er både nytt, modig og viktig: Han melder seg nemlig inn i naturen. Han deltar i sin egen film. Dette gjør han ikke som en selvbevisst posør med stand up foran bjørnehiet, men som bidragsyter i selv fortellingen. Han passer biene sine. Han steller blomsterenga si, det blir flere arter og mer variasjon på den måten, og han hjelper en liten lundefugl som har rotet seg inn i et hull innerst i reirhula og ikke kommer ut.

Slik blir ikke dette bare en film om naturen, men om Helgestads eget forhold til den, og i dette naturforholdet er han ikke bare observatør, han er også deltaker.

Dette er modig fordi det er et sjangerbrudd sett opp mot idealene i de beste dokumentarfilmene om natur. Samtidig er det et aldri så lite opprør mot et naturbegrep som snart bør ha gått ut på dato.

Vi har sett fantastiske naturdokumentarer i årevis. De fleste og beste fra BBC. Sjangeren har vist fram natur uten folk. Vi har riktignok hørt en kommentator, og noen ganger sett en også, med mikrofon foran termitt-tuer og ormebol. Men jobben til kommentatoren var å vise fram naturen som upåvirket. David Attenborough – det var jo som regel ham – var det moderne samfunnets utsendte observatør, formidler og fortolker. Den naturen vi fikk se var langt unna, umåtelig vakker og i alle tilfelle styrt av brutale naturlover om å spise eller bli spist.

Men nå finnes det jo ikke uberørt natur lenger. Ikke bare krymper vi naturområdene på alle mulige måter, når vi samtidig forandrer klimaet og sprer miljøgifter i hav og atmosfære er det rett og slett ikke mulig å finne en flekk som er upåvirket av mennesker. Derfor har klimaendringer og miljøødeleggelse de siste årene dukket opp som temaer også i BBCs dokumentarer. David Attenborough har sagt at han angrer på at dette ikke skjedde før. Uansett; nå er menneskene ikke til å komme utenom lenger. Men rollen vår er destruktiv. Det beste vi kan gjøre er å begrense oss.

I den fine boka «Braiding Sweetgrass» forteller den amerikanske biologen, forfatteren og urfolksaktivisten Robin Wall Kimmerer om et spørsmål hun stiller til en gruppe biologistudenter: Kan de gi noen eksempler på interaksjoner mellom natur og mennesker som er bra for naturen? Klasserommet blir stille. Jeg innbiller meg at studentene får vondt i virkelighetsoppfatningen. Definisjonen på kvalitet i naturen er jo graden av menneskelig påvirkning. Null er best. Wall Kimmerer setter dette i kontrast til den tradisjonen hun selv kommer fra. Mennesker og andre skapninger står i et gjensidighetsforhold. Selvsagt kan man gjøre noe som den andre har godt av.

Den store forskjellen er om man anser mennesket som del av naturen, eller som noe annet enn naturen. Observatør eller deltaker.

Også de som kan ha satset på at mennesker og natur er helt forskjellige fenomener, blir nå bitt i halen av klimaendringer, forurensning og andre konsekvenser av miljøforstyrrelser og naturtap. Om ikke menneskene er en del av naturen (det er vi, du har et økosystem i magen), er i hvert fall etterlatenskapene våre det. De destruktive konsekvensene av vår måte å delta i naturen på er åpenbare.

Det modige, og nye, med Asgeir Helgestads film, er at han tar denne fortellingen ett hakk videre. Uten store fakter viser han hvordan han selv gjør litt av hvert som blomster, insekter eller lundefugl kan ha godt av. Når menneskene griper inn i fuglefjellene med å fiske opp maten, forstyrre klimaet og slenge fra seg garnrester fuglene henger seg fast i – hvorfor i all verden skulle vi ikke da også kunne gripe inn med å hjelpe en fugl som har gått seg inn i et hull i sitt eget reir?

I en ellers prima anmeldelse av «Skal hilse fra naturen» i Aftenposten skriver min gamle svirebror Kjetil Lismoen at han er villig til å tilgi Helgestad for bruddet på naturfotografens idealer om å ikke gripe inn i naturen – med henvisning til scenen der Helgestad hjelper lundefugl-ungen løs. Jeg for min del vil ikke bare tilgi Helgestad for dette, jeg mener det er selve nøkkelscenen i filmen hans. Akkurat her viser han at det er på tide med en forandring, ikke bare i naturfilmsjangeren, men i menneskets forhold til naturen. Vi må begynne å gjøre gode ting for andre, det er fullt mulig, og hvorfor egentlig ikke.

I den tiden vi lever i, og enda mer i årene framover, kommer naturen til å trenge den hjelp den kan få. Og mange av oss mennesker kommer til å trenge en fortelling å leve i, der vi kjenner at det er mulig å gjøre noe bra for de skapningene vi deler verden med. Den fortellingen har Asgeir Helgestad begynt på. Det er bare å takke og bukke.

Kampen mot det naturtapet Helgestad skildrer i filmen sin handler selvsagt også om å begrense seg. Men som fulltids medlemmer av en levende planet kommer vi ikke utenom å interagere med de andre som bor her. Da er ikke spørsmålet hvor et skille mellom menneske og natur egentlig går. Spørsmålet er hvordan vi oppfører oss.