Denne poeten var ukjent for meg, men så fant jeg først en bok av ham på Lista, og ble fanget i det første diktet i boka:
å være alene
Kristian Bergquist i «jeg klarer det ikke alene»
jeg vet
at jeg
antakelig
har vært
noe for
spesielt interesserte
problemet mitt
er bare at
andre ikke
har vært
spesielt interesserte
(Flamme forlag 2019, s. 11)
Forfatteren byr (slik jeg tolker det) veldig mye på seg selv. Har flyttet ut i skogen, kjemper seg ut av en kjærlighetssorg og har stadig besøk av depresjon og selvmordstanker. Dette klarer han å sjonglere veldig godt språklig og med en humoristisk tvist.
Jeg fant også «Alt du er trengs her» (Oktober forlag 2020). Her er åpningsdiktet enda sterkere:
jeg tenker at
et selvmord
ikke skjer ut
av det blå
men ut
av det svarte
Jeg må definitivt få tak i de andre diktsamlingene hans også! Kristian Bergquist er vel verdt å bli kjent med!
