I dag tidlig ble jeg ferdig med boka “Skogen” av Anne Sverdrup-Thygeson. Den var usedvanlig bra, og jammen kom ikke tårene mot slutten. Forfatteren er svært kunnskapsrik, og leker seg igjennom massevis av temaer. Hun slipper også andre frem, og på s. 154 siterer hun Khalil Gibran:
Tær er dikt som jorda skriver på himmelen.
Khalil Gibran, And and Foam fra 1926
Vi kutter dem ned og gjør dem om til papir,
så vi kan dokumentere vår tomehet.
Sverdrup-Thygeson evner å skrive enkelt og poetisk om noe som er utrolig sammensatt. Livsveveven går over de flestes forstand, og ingen har full oversikt over alle trådene. Hun evner å lage metaforer som både fordyper og forenkler. Et eksempel på dette kan være det hun skriver om tid på s. 240:
Vi kan ikke se tid, bare indirekte, via resultatene av den. Kanskje mine sterkeste og funderligste opplevelser av tid er mørke, stjerneklare alenenetter i hengekøye, langt fra byer og folk. Der, i langsom pendel mellom gamle furutrær, kan jeg ligge innsnørt i min lysegrønne dunsovepose og tenke at jeg ser tiden.
Anne Sverdrup-Thygeson, Skogen (2023)
Tårene kom under de siste sidene om endringsblindhet (shifting baseline), som hun beskriver så fint. Disse 3-4 sidene er verdt hele boka mener jeg, og her er det mye å lære. Sidene må leses i sammenheng, men jeg har lyst til å dele 3 setninger fra dem:
Mye står på spill. Hva vi velger å gjøre i dette tiåret, bestemmer hvordan de neste tusen årene blir. Det vil alltid være kunnskapshull, men vi vet mer enn nok til å velge en annen sti enn den vi har fulgt så langt, gjennom skogen.
Anne Sverdrup-Thygeson, Skogen (224:2023)
Boka anbefales på den varmest, og kan med fordel leses i hengekøye:
Sverdrup-Thygeson, Anne (2023) Skogen
Kagge Forlag
