Jeg kom over denne forfatteren via et innlegg i Klassekampen der han ville ha «lese-leger» på bibliotekene, slik at de kunne skape «varig vekkede sjelsevner«. Når boka «Den gode lærer» plutselig dukket opp, så var jeg ikke vanskelig å be. Her er det mye fint om lærergjerningen. Og. mye visdom.
En av de passasjene som grep meg var det han skriver om «Verdirelativismens umulighet» (s. 198ff), og her er noen avsnitt på s. 199:
Den ekstreme verdirelativisten ser bort fra to ting. For det første: det er faktisk stor enighet mellom mennesker om de aller fleste verdier. …
Inge Eidsvåg
For det andre: Hvis ingenting er sannere eller mer verdifullt enn noe annet, hvordan kan da verdirelativisten hevde at hans eget standpunkt er gyldig? …
Og når det gjelder kravet om toleranse: Heller ikke det kan for verdirelativisten være noe absolutt moralsk krav, for slike eksisterer jo ikke.
I kapittelet etter tar han for seg Jesus som lærer, og skriver bl.a. på s. 208:
Lignelser er enkle i formen og skal kunne forstås av både lek og lærd. De er knappe, ikke et ord er for mye, ikke et ord for lite. En lignelse er som en stein som blir kastet i sinnets vann, den skaper ringer i overflaten før den synker til bunns og endrer grunnen.
Inge Eidsvåg
Det er nettopp det jeg har prøvd å få til med diverse metaforer – og denne var særdeles god! 🙂
Eidsvåg, Inge (2005) Den gode lærer – i liv og diktning
Cappelen