Dette er tittelen på Simen Tveitereid sin bok fra 2018, som jeg dessverre ikke har fått lest før nå. Undertittelen er “Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land“. Her er det mange godbiter, fra en forfatter som både har lest og tenkt mye.
Boka er en slags selvbiografisk sakprosa der Tveitereid forteller om da han og familien flyttet fra Oslo til et gammelt småbruk i Kragerø. Ikke hvilket som helst småbruk, men der han har tilbrakt alle sine sommerferier. Så får vi være med på gleder og sorger gjennom et helt år. På et småbruk er det jo forskjellige oppgaver gjennom året, mens på et kontor møter du samme datamaskinen hver dag…
Innimellom historiene fra gården er det refleksjoner om fremskrittet, arbeidet, fritiden, forbruk, enkelhet, selvberging, håndverk, vekst, valg mm. Heldigvis er både noteverk og litteraturliste på stell, så nå går ferden videre til Hartmut Rosa (sosiolog – resonans).
Grunnen til dette valget er at jeg har hørt omtale av ham før hos podcasten til Sondre Liverød (psykolog). Når han her dukker opp på nytt er det verdt å se nærmere på ham. Tveidereid skriver:
Det er mange tenkere som har vært opptatt av fremmedgjøring. Men det er færre som har stilt spørsmålet: Hva er det motsatte av fremmedgjøring? Hartmut Rosa lette etter et svar. Det sto klart for ham at når vi lengter etter langsomhet, så mener vi egentlig noe annet. Nemlig en annen måte å være i verden på. Han kom fram til en ny metafor som skulle favne det hele: Resonans. Om dette skrev han en bok på 800 sider, som har fått akademiske priser og gjort ham til stjernesosiologen. (s. 198)
Simen Tveitereid
Langsomheten er et tilbakevendende tema i boka, og Tveitereid har funnet frem til mange som er opptatt av tematikker rundt dette. Blant annet et sitat fra Fridtjof Nansen fra 1916:
Ny inntrykk yngler ustanselig fortere, vi får nå flere på en dag enn vi før fikk på måneder og år, de myldrer inn med telegraf, med aviser, med telefon. Og når vi reiser ut for å utvide horisonten, farer vi gjennom mer på en uke enn vi før så på et år. Og den stakkars hjernen strever med alt dette stoffet, den har ikke fulgt med i utviklingen, dens romfang og evne er begrenset som de var, mens stoffet, inntrykkene er blitt ubegrenset.
Fridtjof Nansen, 1916
Dette er altså mer enn 100 år siden. Hjernen har ikke endret seg så veldig siden den gang, men tenk på hva den har fått i tillegg til alt som var i 1916: Fly, fjernsyn, mobiltelefon, fossilt drivstoff, solceller, videomøter, plastisk kirurgi, kjønnsskifte, sosiale media osv osv. Det er veldig lett å se kontrasten, og den kommer også tydelig frem når Tveitereid beskriver sitt eget liv. At et par artikler (han er frilansjournalist) kan dekke inn et helt månedsverk med arbeid på gården. Stordrift i landbruket har gjort mat latterlig billig, og han gir opp å dyrke purre – da forskjell i innsats og pris blir uholdbar. Selv om han også får fint frem at selvdyrket har en helt annen egenverdi enn mat fra butikken.
Det moderne samfunnet har bare en løsning på alt: Jobbe mer – og økonomisk vekst. Tveitereid nekter å ta dette for eneste mulighet, og utfordrer på mange fronter. Både gjennom eget liv, historier og andre tenkere. Mot slutten av boka er det nesten to sider som er helt glitrende skrevet, og som omtaler nettopp en viktig side ved dette:
“Depresjon er det moderne samfunnslivs skyggeside”, er en mye sitert påstand fra den franske sosiologen Alain Ehrenberg. Sykdommer som kan forklares med strukturer i samfunnet kalles sosiale patologier. I dag kan disse tolkes som konsekvenser av mislykket selvrealisering. Ikke bare utbrenthet, utmattelsessyndrom eller anoreksi, men også depresjon, som er blitt den mest utbredte psykiske lidelsen. Det er selvfølgelig ingen ny sykdom, men den har forandret karakter. Fra å være en stemningslidelse, preget av tristhet og tungsinn, blir den nå sett som en handlingslidelse, kjennetegnet av psykisk utmattelse. Den depressive er et menneske som er ute av stand til å handle.
Simen Tveitereid, s. 245-247
Den klage som lyder fra det depressive individ; intet er mulig – er kun mulig i et samfunn som tror at alt er mulig.
Det skriver den tysk-koreanske filosofiprofessoren Byung-Chul Han i boka Træthetssamfundet, som er en analyse av prestasjonssamfunnet. Han sier at sykdommene som betegner vår tid ikke angriper kroppen utenfra, de oppstår i oss selv og unndrar seg derfor immunforsvaret, som er programmert til å bekjempe utvendige angrep. De er ikke batkerielle eller virale, men neuronalt bestemt. Sykdommer som depresjon, ADHD og burnout- eller utmattelsessyndrom handler ikke om det fremmedes negativitet, de peker mot et overmål av positivitet.
I prestasjonssamfunnet er det ikke så mye man skal, men mye man kan. Forbud, påbud eller lov erstattes av prosjekt, initiativ og motivasjon. Positiviteten i å kunne er mer effektiv enn negativiteten i å skulle, ettersom den faller sammen med følelsen av frihet. Men prestasjonssubjektet gir seg over til den frie tvang til å maksimere prestasjonen. Et slikt menneske er på en og samme tid offer og gjerningsmann. Depresjon kan oppstå når han ikke lenger kan prestere. Det gamle disiplinærsystemet avlet forrykte og forbrytere. Prestasjonssamfunnet skaper depressive og fiaskoer.
Frykten for det totalitære samfunn handlet om stadig overvåkning og kontroll av menneskers handlinger og tanker. Flere har påpekt hvordan vi i stedet har blitt våre egne kontrollører, og at det har vist seg å være vel så effektiv som noen ytre makt kan få til.
Hartmut Rosa beskriver en totalitær makt slik: Den utøver et press på subjekters vilje og handling, den er uunngåelig, alle er påvirket av den, den trenger igjennom alle aspekter av samfunnslivet, og den er vanskelig, nær umulig å kritisere eller bekjempe. Selv de mest brutale diktaturer klarer sjelden å oppfylle alle disse kriteriene fullt ut. Det er mulig å flykte, gjøre motstand. Men, det er ikke mulig å slippe unna en makt som styrer oss innenfra. Den blir ikke oppfattet som sosialt konstruert, men naturlig. Hvordan gjøre opprør mot sitt eget jeg?
Rosa skriver at sannsynligvis er det flere som våkner midt på natten av åndenød og hjertebank i våre frie, utviklede vestlige land enn i Nord-Korea. Han mener selvfølgelig ikke at kommunistiske diktaturer er å foretrekke. Han mener vel å si at selv om liberalismen har seiret, så har vi ikke løst alle problemer.
Dette sitatet ble langt, men for meg var det veldig viktig. Her er det mange tematikker, og jeg fikk mye å tenke på. Sterkest var kanskje dette annerledesblikket på depresjon, og at de “moderne sannheter” er blitt så inkorporert i oss at de har blitt totalitære.
I det hele tatt er det mye i denne boka som kan skape nye perspektiver og tanker. Jeg tror det er nettopp det vi trenger på vei inn i det grønne skiftet. Også er det veldig fint å at Tveitereid ikke skriver: “Flytt på landet du også. Kjøpe et småbruk.” Han er åpen på at småbruket i Kragerø ikke har ført til kronisk indre ro, men beskriver på en flott måte mange fine hverdagsøyeblikk med blaff av både ro og lykkel.
Så vil det nok være ganske forskjellig hva vi legger i et fritt liv, men diskusjonene rundt det fortjener å bli tatt. Mange av disse problemstillingen må vi bli mer bevisste på i den tiden vi nå går i møte. Da er boka til Tveitereid en god start, og en naturlig del av “livspensumet”.
Anbefales på det varmeste!
Tveitereid, Simen (2018) Et fritt liv – Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land.
Cappelen Damm
