Zapffe – eksamen på rim

Peter Wessel Zapffe skrev en oppgave til juridikum på rim, og jeg hadde glemt omstendighetene rundt dette. I norsk biografisk leksikon finner jeg følgende:

Da Peter Wessel Zapffe gikk opp til juridisk embetseksamen 1923, besvarte han en av oppgavene på rim. Besvarelsen, som senere ble trykt i Morgenbladet, ble belønnet med laud, men eksamenen i sin helhet klarte han ikke. Ved neste korsvei, året etter, ble resultatet haud.

Norsk biografisk leksikon

Laud betyr «rosverdig» på latin, og juristene opererte med følgende skala iflg Wikipedia:

Juristene hadde sitt eget system som var slik[3]:

2,15 og bedre: Ren laud
2,16-2,35 – Står til Laud
2,36-2,55 – Kan få laud
2,56-2,75 – Kan vel få laud
2,76-2,95 – Haud illaudabilis
2,96-3,15 – Står til haud illaudabilis
3,16 og dårligere – Immaturus (stryk)

Wikipedia

Da jeg googlet dette fant jeg også selve oppgavebesvarelsen i i blogg som ikke er blitt oppdatert på 10 år, mens om fremdeles ligger ute: Vittigheter fra jussens og advokatenes verden. Jeg kopierer den inn her, så den har enda større sjanse til å bli tatt vare på for evigheten:

Om prejudikater og deres betydning for rettsutviklingen.

Peter Wessel Zapffes eksamensbesvarelse fra 1923

Et præjudikat er en høiesteretsdom
– stort mere man kan ikke sige derom.
Og Høiesteret er al ære værd,
den er trygg og forstandig i al sin færd.
En dom av Høiesterets-kvalitet
den skulde ha virkning til evighet.
Og da var jo saken grei, men nei,
så enkel er den desværre ei.
Selv assessorer er mennesker kun,
med menneskers tanke, og mennskers mund.
Og ordet: Errare humanum est,
det passer på dem som på mennesker flest.
Om nu i en sak er gjort ret og skjel
og spørsmålet reises allikevel –
hvad vekt skal da lægges på siste dom?
Ja, det har længe man tvistet om.
Romerneformet sin lære best:
Non exemplis, sed legibus, judicandum est.
I England man sier: Det sømmer sig
ikke på Domstolens hellige bud at flikke:
En dom skal føges til punkt og prikke.
Men de som taler fra vort kateter,
de hengir sig nødig til yderligheter.
En aurea mediocritas
følger vi heller; den blir oss tilpas.
Når dom er faldt i en viktig sag
det huskes i folkets brede lag.
Man vokter sig vel for at lave proces
når saken er judicata res.
Opinio juris sig danner let:
Man tror at dommen er gjældende ret.
Ja, sådan kan sedvaneret opstå
og dommen betydningfor retten få.
Men det var galt, hvis man anta vilde
at dommen selv er en retslig kilde.
Om nu en dommer har
i viktig sak git kjendelse
og så, nach Tag und Jahr
han får en ny henvendelse
som gjælder samme tvil –
Kan han da med et smil
blot læse op sin gamle dom
til skræk for parterne som kom?
Å landtifra, for tidens tand
imens har gnavet flittig,
så det som dengang var forstand
er kanskje nu vanvittig.
Og han, som rettens viva vox
må ikke være orthodox
men lyde livets sterke stemme
og dagens tusen krav fornemme.
Men på den anden side
kan rettens enhet lide
ved altfor stor vilkårlighet.
Man vet
at hvo sin hund opdrage vil
han tukte må med konsekvens
så dyret gjennem spark og smil
kan spore en bestemt tendens.
For hvis han blir i utid vred
han mister dyrets kjærlighed.
Slik også Rettens vokter må
i folkets skarpe øine stå,
som prøvet ven, som vis og god,
som suveræn og tjener tro.
Det synes efter dette, som om dommen av igår
skulde kræve større hensyn end en gammel uden anke; men herved er at merke, at jo længer
tiden går
desto fastere gror dommen i folkets sind og tanke.
Moral:
En kræftbyld av igår
den kan du trygt la skjære.
Men er den mæt av år
bør helst du la den være.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Dagbok, Livsmestring. Bokmerk permalenken.

1 svar til Zapffe – eksamen på rim

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.