Jordens og sjelens overlevelse

Fra 16.-19. september var jeg på temaretreat på Prestegarden. Den fulle overskriften på oppholdet var: “Jordens og sjelens overlevelse. Å være menneske og troende i klimakrisens tid.” Refleksjonene underveis var ved Leif Gunnar Engedal. Her er et slags referat fra dagene.

Torsdag kveld:
Retreat handler om å komme til sans og samling i stillhet. I Guds barmhjertige ansikt og åsyn. Retreaten næres av “sansenes teologi”. Mye i vår kultur lukker sansene, for eksempel skjermbruken vår. Det er en gudegave å leve med åpne sanser.

Engedal fortalte en historie om noen som utbrøt: “Første gang på 20 år jeg ser en blomst!” Blomstene har jo vært der hele tiden, men har vi evnen til å se? I retreaten har vi fokuset innover, men samtidig åpnes sansene utover.

Viktig i økoteologi: Åpne sansen for det ordløse budskapet fra Skaperverket. Og så respondere på det.

Legg merke til hva som er viktig for deg. Vår tid er uvanlig, og oppleves dramatisk. “Den store kroppen vi bor i puster tungt, har feber, opplever stormer, har mistet balansen. Vi er natur, og er helt avhengig av materien.”

Engedal forteller at han alltid har vært glad i natur og friluftliv. Både i fjellet og på havet. Det er naturlig for mange av oss som bor i Norge.

Han tenker på det on en slags yin/yang: Fjellet og havet. Det faste vs det flytende/bevegelige. Bønn: Finne en forankring som fjellet og som er urolig/bevegelig som havet. Det stivnede vs levende. Et anker vs. forvirring.

På hytta i Valdres kan han velge seg sitt fjell. Lage et rituale på fjellet. Det samme ved havet. Et bestemt sted i Mandals skjærgård. Der han kan stupe ned, og kjenne bevegelsene i havet mens han er under vann. Ritualene hjelper til med å åpne sansene mot fjellet og havet (naturen). Dette fordyper troen, vi beveges og er underveis. De første kristne ble kalt “på veien”. De er i bevegelse.

Første Johannes: “Tok bolig i blant oss” (slo opp sitt telt – det var ikke for evig, men for noen netter.) Vi er alltid underveis.

Hvordan komme dypere i troen ved å møte Gud i naturen? Uroen preger vår tid. Selv har Engedal 6 barnebarn, og elsker å leke med de. Men, det er en skygge her: Hvilken verden gir vi de? Klima-angst og økosorg er nye ting. Teologiens oppgave: Hva betyr det? Gud kaller oss til tjeneste i den virkelighet som er NÅ, ikke en virkelighet som har vært.

Vi har stor delaktighet og skyld. Hva sier Skaperverket om Gud? Les Augustins “Bekjennelser”! Han skriver:

Hjertet er urolig innen det finner hvile hos deg.

Augustin

Kan vi falle til ro i Gud med uroen? Skal uroen skje – peker mot en praksis/handling. En jødisk teolog skrev at Guds hjerte er urolig. Gud vender seg mot sin verden og menneskene, og blir urolig fordi Han elsker verden. Verne liv – la det vokse.

Hvordan kan de urolige hjertene hos Gud og oss møtes/berøres? Vi er best på kortsiktighet og grådighet, og det er ødeleggende. Vi kan finne sentrale ting i troen på treenigheten.

Bibeltekst: Salme 104
Salme: Du liv i alt som lever (helt ny, Sindre Skeie 2021)

DU LIV I ALT SOM LEVER
(Mel: Den sommertid som kommer…)

Du liv i alt som lever, du kraft i alt som gror,
Kom, hør min takk for livet som myldrer på vår jord.
Jeg lover at jeg aldri vil ta en dag for gitt
på denne rike stjernen hvor jeg har hjemmet mitt.

Når makten stadig stjeler det livet lever av,
tar våre fjell og skoger, vårt åkerland, vårt hav,
må noen stå og hegne om det som er igjen,
og hver og en som våger skal kalles Livets venn.

Du liv i alt som drepes, du kraft som brytes ned
av maktens tusen redskap: Tving dødens makt i kne,
slik du lot livet spire da jorden vår var tom,
og brøt deg ut fra graven til tross for død og dom!

Sindre Skeie, 2021

Fredag formiddag:
Alle er vi deler av Guds bilde. Et gjenskinn. Vårt liv. Stedet. Fellesskapet. NÅ.

FN har satt kode rød for klimaet og menneskeheten. Vi må realitetsorientere oss. Hvordan havnet vi her? Engedal tegnet fire figurer for hvordan vår kultur kunne komme i dette uføret:

Figur 1 (oppe til venstre): Her er det økologiske fotavtrykket minimalt. Mennesket har kontakt med naturen og hverandre, og er tett forbundet med Gud. Gud var stor, opphøyd og nærværende. Menneskets livsvirkelighet var fellesskapet, og naturen var både stor og truende (kilde til mat). Gud taler gjennom bibelen og naturen.

Så (i figur 2) er det enkeltmennesket som blir sentrum, og det er grenseoverskridende (stiplede linjer). Gud er henvist til himmelen, og er ikke inegrert i naturen som i fig. 1. Sjelen og det ådelige – dualisme. Mennesket er hersker på jorden. Begjæret rår, og naturen underlegges mennesket. Gud blir fjerne, og naturen underlegges mennesket. Mennesket blir hersker og herre, og finner nye guder: Fornuft, vekst, framskritt og frihet. Blikket blir enøyd. Ser bare kWh i fossen, naturen som verktøykasse og spiskammer.

Troens øye kan ikke være enøyd. Vi må sanse. Ta i maten – smake den. Til og med Luther snakker om “naturens åpne bok”. Evangeliet formidles gjennom naturen for de som har lært å se. Mye av dette har gått tapt, men vi må finne tilbake til naturens Gud. Gud er ikke langt borte. Han er lidenskapelig vendt mot jorda som han elsker. Omslutter og gjennomstrømmer den. Mennesket som herre vil lide sin egen skjebn.

I figur 3 ser vi et “shaky” prosjekt med en rød sirkel. Det er krise både på det humanistiske- og klimatiske plan. Mennesket er blitt både stort og skjelvende på samme tid. Er naturen for stor for oss? Vi må forholde oss til disse figurene – og teologien må løfte frem at Gud er vendt mot jorden og kosmos.

Frelse – forsoning – og skapelse er vevet sammen. Korsets tre må stå sammen med det levende treet.

Engedal forteller en historie fra en konferanse i USA. En professor gjør noe så uvanlig som å invitere inn i en grounding-øvelse, og så skal deltagerne legge merke til pusten i 5 minutter. Han spør så: “Hva skjedde nå?” Ingen var i nærheten av svaret han ga: “Du har nå mottatt Amazonas dype gave!“

Det finnes en levende natur. Fotosyntesen tjener oss, slik at vi kan leve. At vi er hevet over naturen er en illusjon. Dette er elementært, ikke banalt! Menneskeverd hører sammen med naturen. Vi må lære oss å holde ting sammen, og bruke ordet OG. Veien innover OG utover hører sammen. Kontemplasjon – aksjon. Oratio et labora. (Be og arbeide.) Retreaten kan hjelpe oss til å holde disse to tingene sammen.

Boktips: “Jordens og själens overlevnad” Lönnebo/Edman (2008)

Vi må overvinne frykten for alvoret. Vi må ta alvoret på alvor. Kristne mystikere var ofte gode på handlinger også. Vi må lete etter veier, slik at vi kan gå sammen.

Figur 4 er inspirert av Nouwens bok “Søken etter helhet.” Her strekker mennsket seg mot Gud, utvider seg Selv (S) og mot Andre (og naturen) (A).
Selvet: Fra Loneliness til Solitude (har ikke så gode norske ord)
Andre: Fra Fiendskap (likegyldighet) til Gjestfrihet.
Illusjonen vi lever i byttes ut med bønn. Illusjonen om at livet er vår prestasjon. Vi lever av det vi mottar.

Forholdet til naturen er preget av:
Solitude – godt
Gjestfrihet – omsorg/vern
Bønn – takknemlighet/ærefrykt.

Bibeltekst: Salme 25
Bønn fra Korsvei: “Skap i oss – tro, håp og handling. Herre, hør vår bønn. Amen“

Fredag ettermiddag:
Boktips: Peter Halldorf “Derfor sørger jorden” (Verbum 2020)

I vår historie har det skjedd utrolig masse godt, og Gud elsker frem det som kan gjøre godt. Men, det har gått helt av skaftet. Vi er på en “kollektiv suicedal reise som må stoppe.” Vi har gått oss vill og må besinne oss. Tenke nytt om forholdet Gud og verden.

Vi synger Taize-salmen (81): Bless the Lord.

Astronauter har sett jorden utenfra, og vi er den første generasjonen som har gjort det. Månen er en voldsom kontrast til jorden. Vi har sett det klassiske bildet av jorden sett fra verdensrommet: “Synet av det biosfæriske ikonet”. Biosfæren – et ufattelig mangfold av liv. Et livsrom fylt av Gudsnærvær. Det dypt meningsfylt å tenke på det som et ikon.

Vi skal trå varsomt når vi sier noe om Gud, og den første regelen er stillhet. Bøye oss. Mysteriet overgår alt det språket kan utsi. Det latinske “Deus semper major” (Gud er alltid større) beskriver det godt. Dette uttrykket er A´en i den kristne teologiens alfabet. Han som er for stor for oss åpenbarer seg.

Gud er navnet på et fellesskap (treenigheten) som åpner seg mot verden. I evig kjærlighet, og som gir liv. Gud bøyer seg mot jorden, og denne bevegelsen heter Jesus Kristus. Tar på seg materie. Den kosmiske Kristus bøyer seg ned. Han er både opphøyd og nær. Ved Ham er alt skapt. (Les Kol. 1 hver dag i ett år og se hva som skjer!)

“I Ham blir alt holdt sammen.” Ap.gj 17.28. “Han som er…” Dette går helt på tvers av den greske kulturen. Livets kilde – Salme 36.10. Job 34.14-15. Alt som lever har fått liv av Gud. Albert Schweitzer: “Ærefrykt for livet”. Gud er hendene som holder og bærer.

Boktips: Jon Fosse – “Septologien” (7 bind) og poesien hans. Leser to dikt: “Eit andlet åpnar seg” og “Usynlege hender“.

Skapelsens doxologiske overskudd.

Leif Gunnar Engedal

Doxologi er læren om lovprisning. I naturen finner vi massevis av eksempler på lovprisninger som vi kanskje ikke legger merke til. Engedal forteller om en tidlig morgen på hytta der han legger merke til to rådyr som hopper og spretter. De ville jo gjort det helt uavhengig av om han ser det eller ikke. Han bruker også undertegnede som eksempel, og tegner et bilde av at jeg kommer inn i en ny bukt med kajakken og oppdager en fantastisk blomst. Den ville jo også vært der helt uavhengig av om jeg så den eller ikke.

Bibeltekst: Kol 1,15-20

VELSIGNELSE

Gud, velsign himmelen over oss,
jorda som er under oss
ditt bilde som er dypt inne i oss
dagen som ligger foran oss.
Amen

Musikk på kvelden: Margaret Rizza – Let your beauty

Evigheten gjennomlyser øyeblikket.

Fra liturgien på Prestegarden

Lørdag morgen: (Mennesket og naturen)
Starter med å synge Taize-salme (80) Laudate Omnes Gentes

Grunnbildet å orientere seg ut fra: Astronomene så det biosfæriske ikonet. Går nærmere: VEV. Den biosfæriske livsveven. Ingenting lever separate liv. Mennesket er ikke hevet over naturen, men innvevd i den. Alt henger sammen med alt.

Hvor er mennesket i veven? 1. Mos kap 1 – Skapelsen. Mennesket er en gylden tråd i veven. Vi er ikke hevet over noen i livsveven. Vi er vevd sammen med alt annet. I vår kultur er mennesket hevet over. Vi dyrker det individet, autonomt og selvstendig. Det autonome individet er en livsløgn, og den løgnen er farlig. Vi er en gyllen tråd i et grunnleggende fellesskap:

1. Elementær tilhørighet = radikal avhengighet
   Vi må avsløre løgnen om det autonome individet. Alt har sin kilde i Gud. Vi har fått en distanse til det elementære. Ritualisere og erotisere vårt forhold til naturen.
   Engedal forteller en vakker historie fra en morgen han gikk til jobb på Modum bad. Da møtte han tre jenter på 8-9 år som klemte hvert sitt tre. “Hva driver dere med?” spurte han. Vi har startet en klubb kunne de fortelle, og den klubben hadde to bud:
   – Du skal klemme minst et tre hver dag.
   – Du skal tale treets sak i de voksnes verden!
   Det er et veldig godt eksempel på en ritualisering.
   Det elementære er ikke det banale.
   Fin et sted, sten, tre, som du gjør til ditt – utvikle et forhold til det.
   Moder jord, en relasjon, erotisk.
   Det som er fylt med lengsel og omsorg. Være i fellesskap med. Naturen er ikke bare en kulisse, men en del av virkeligheten. Elementær tilhørighet.
2. Å være menneske er å være sårbar.
   Jordisk dødelig. Adam betyr menneske. Adama betyr jord. Gud blåser sin pust inn i Adam, og han får liv. “The kiss of life.” Vi kommer fra et lite rom i mors liv til et lite rom i døden. Vi vokser, og så bøyer vi oss mot jorden.
   Sv. dikt: “Det er et sorgarbete å leva. Den som inter forstår det blir aldri glad.“
   Drømmen om udødelighet er noe annet enn håpet om oppstandelse. Lönnebo er en veileder utenfor boks, og har gitt oss mye fint (bl.a. Bön vid komposten – se nedenfor)
3. Den gylne tråden
   Hva er spesielt ved mennesket i den store veven? Mennesket er det eneste liv som har selvbevissthet. Det gir oss mange utfordringer: selvforakt, selvomsorg osv.
   Vi har mange stemmer i oss, og er dømt til å forholde oss til oss selv. Vi vet vi skal dø.
   Dette er ikke det viktigste, men vi er kalt inn til en relasjon med livets skaper gjennom språk, natur og bevissthet. Vi skal åpne oss mot dette.
   Guds bilde: Fortrolig relasjon med Gud. Ånden holder invitasjonen åpen.
   Den gylne tråden er ikke knyttet til spesielle egenskaper, men til kallet. Vi er innvevd i et fellesskap.
4. Mennesket er kalt til å lytte til Skaperverkets sang. Jordens sang.
   Salme 19.
   Sekularisering – hører ikke Skaperverkets sang. Vi kan ikke tyde den tause tale: Skjønnhet, storhet, glede. Vi må øve oss opp til både det, og til å lytte til Skaperverkets smerte og lidelse.
   Rom 8 (sukke, lide, fødselsveer)
   Vi er kalt til å lytte – for så å handle!
   Salme 725 i den nye salmeboka – naturen som subjekt “vern og beskytt meg”.
5. Handle – kallet til å være forvalter.
   Mennesket skal forvalte og råde over det skapte. Der begynte herskerhistorien.
   Arne Næss – Økosofi T. Han polemiserer mot forvaltertanken, og mener den gjør Gud til en dåre. Skaperverket er altfor komplekst for å overlate det til mennesket. Næss leser salme 104, og så endret han litt på hvordan han så dette.
   Vi er kalt til å dyrke OG vokte.
   Vi har vært hensynsløse på å dyrke, men glemt å vokte. Finnes det en annen vei?

Bibeltekst: Salme 8

BÖN VID KOMPOSTEN

Gud, vi tackar dig för nedbrytarna
de blinda arbetarna under jord, bakterierna,
makarna, svamparna og insektarna,
mullens flitiga beredare, dem som vi bara trampar på.

Livets Ande, du som kan deras
tysta språk, framför vårt tack.

Hälsa från människan, hon som en
kort tid lever ovan jord.
Säg att vi är beroende av ert arbete
och att vi också är släkt med er,
ty av jord är även människan kommen och
till jord skal hon åter bli.

Hälsa och säg att vi varje dag gläder
oss åt frukten av ert arbete.
Må Gud välsigna er, små systrar och
bröder i komposten, medlemmar i
den underjordiska församlingen.
Må hälsa och matlust alltid vara med er.
AMEN

Martin Lönnebo (svens biskop em)

Lørdag ettermiddag: Handlingsrommet
I denne bolken lansere to begreper om Guds nærvær i verden. Vis meg hvor dette nærværet er! Det er ikke lett å identifisere det, og teologien har vært opptatt av dette. Hvordan? Ofte knyttet til det ekstraordinære, og da er det ikke mye å skryte av. Mange har ventet forgjeves på undre. De to begrepene:
Augustin: Guds spor
Luther: Guds masker

Guds spor
Nærværende overalt. Inkognito – i det skjulte. Skjerpe synet. Hvor finne spor?
Digresjon fra idéhistorikerne: Krimromanen som genre oppsto i den kristen vestlige kultur, knyttet til å finne spor. Detektiven har blikk for ting folk ikke ser, og setter dette inn i sammenhenger:
Teologene ser etter spor av Gud.

Guds masker
De er også allestedsnærværende i verden og inkognito. Han virker bak masker overalt. Brød er et eksempel hos Luther.
Se nøyere etter. Gud virker gjennom husfolkene her på Prestegården under denne retreaten.
Se lenger: Bonden som sådde, ventet, forvaltet og høstet osv osv. Helt til maten står på bordet.
På denne måten er Gud virksom i verden.
Mor som ammer: Et urbilde på trygghet og næring.
Vi trenger en teologi for jorden og det daglige livet. Vi tar altfor mye for gitt i vår tid.

Det elementære er blitt selvfølgeligheter.

Leif Gunnar Engedal

Takknemlighet er troens blikk.

Leif Gunnar Engedal

Guds nærvær er skjult bak sin motsetning. Vi er stifinnere. Nærværet er der i alle prosesser som gjør livet levelig. Vi kan bare motta.

Nærvær: Blikk, kjærtegn, ord osv. Masker for Guds godhet. Tilbakeblikket (Ignatius) ser tilbake på godheten vi har opplevd denne dagen. Her er Guds nærvær.

Handlingsrommet – økoteologien innebærer en annen modus. Ingen ny lovisk katalog – det blir fort veldig feil, men noen retningsvisere:

1. Å snakke om det
   Let etter gode anledninger. Det presser seg på – mange fronter. Nå sier FN at vi styrer mot 2,7 grader. Katastrofalt. En omvendelse er nødvendig. Gjør dette til et tema der du er. Gjør det til et spørsmål om tro, og søk Ham. Da blir det viktig. Lev i bønn og forbønn. Formuler sorg og bekymring, og ta det inn menighetens liv. Vi trenger hverandre – felles kraft. Kristne fellesskap må åpne seg for disse spørsmålene. Grønn menighet. Sertifisering. Bevisstgjøring. Invitere inn til samtale med de som lever med frykt og angst og avmakt. Sjelesorg.
   Vi er “støcked” hvis vi ikke kan peke på handlinger og fellesskap. Klimapsykologer. Mastergrad om klimapsykologi er på vei. Klima får diagnoser i psykiatrien.
   Bare handling kan gi næring til håp. Sterkt sammenknyttet.
   Grupper for klimasorg?
   Grupper som vil lytte. Meld deg inn i Besteforeldrenes klimaaksjon (mange eldre på retreaten, men meld deg inn i en organisasjon som jobber for å få klima på dagsorden!)
   Sorg: Hva har vi stelt i stand? Hvordan kan vi snakke med barnebarna om dette på en måte som gjør at de ikke mister håpet?
2. Forbruk
   Ingen i valgkampen snakket om dette, men det er en fundamental trussel mot livet i biosfæren. Ingen politiker vil snakke om det. Pietismen hadde 4 B´er: Bibel, bønn, brorskap og brødbrytning. I dag er det byttet ut med Bolig, bil, biff og boing (fly). Hvordan innretter vi oss? Halldorf/Malm har sluttet å fly (svenske teologer). Fly er et gode, men det har utviklet seg til noe som er helt uholdbart.
3. Endringer av systemer må til
   Viktig i valgkampen. Det er bevegelse i mye, men det er for lite og går for sakte. Toget er likevel ikke kjørt, og vi må ikke havne her: “Tiden har satt opp sitt siste tog, og vi rakk ikke opp på perrongen.” Hvordan kan vi bidra? XR-aksjoner i Oslo. De fikk store bøter, men mente det var verdt det. Vil skape oppmerksomhet. En kamp mot avmakt for å holde håpet levende.
   CCC – Christians for Climate Change.
   Er sivil ulydighet kristelig? Hans Nielsen Hauge trosse lovene og havnet i fengsel. Det er en lang tradisjon for dette: Gandhi, Martin Luther King osv.
   Paragraf 112 i grunnloven bør alle lese (se nedenfor)
   Får våre etterkommere en byrde de ikke kan bære?
   I Norge – vi har fått for mye olje.
   Boktips fra 1975 om “Mennesket og miljøet” – ingen tenker slik i dag. Her står det at rikdommen på kontinentalsokkelen tilhører Gud, og at en fortjeneste burde tilfalle de fattige.
   Hvor ble dette tankegodset av?
   Men, dette er ikke en tid uten håp. Livsmotto fra bibelen:
   La oss håpe og handle, for i dag lever vi!
   Så må vi prøve å finne veien, og retreat er definitivt en brikke på veien.

Grunnlovens paragraf 112
Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Søndag morgen:
Vi må generobre det alminnelige livets hellighet.
Godheten. Gi oss i dag det daglige brød. Tilbakeblikket: Gjenoppdaget godheten og alt det alminnelige som gjør livet mulig å leve. Akte det alminnelige livet. Takknemlighet for fx vann. Men, det renner ofte ned i ” sumpen som heter selvfølgeligheter, og suger med seg takknemligheten.”
Daglig brød: Grunnleggende betingelser.
Gud skal gi oss alt vi trenger for å leve – gjør også det psykiske mulig.
Handler om ansiktets lys, kroppens varme, språkets åpenhet. Åpne seg mot Gud og andre. Bli sett – ha et sted i livet. Ansikt kan lukke seg. Kropp og sjel trenger varme. Språket kan åpne oss for hverandre.
“To be a person – have a story to tell. You can´t tell a story i someone is not listening.”

Mitt jeg får et feste i verden gjennom et møte med et du.

Så fikk vi opplest diktet “Nåden” av Johannes Møllehave (dansk prest)

NÅDEN

Nåden er din dagligdag,
hverdagen, det nære
Mennesker at leve med,
nåden er: at være

Nåden er den kærlighed
som ble grundløst givet
Nåden er den hverdag som
binder oss til livet

Nåden er et ord fra Gud
over alle dage,
Nåden er når alt er tabt
at få alt tilbage

Nåden er hver leved dag,
Hvert tilfeldig møde.
Nåden er det levende,
som står op av døde

Uden håb og uden Gud
la´r vi døden råde.
Tro og håb og kærlighed
får vi kun av nåde.

Johannes Møllehave

Invitasjon: Til slutt fikk vi en utfordring. Tenke gjennom hver for oss, en eller to ting, som vi vil forplikte oss på i tiden som kommer. Tenk på hverdagen, relasjoner, menighet eller andre ting. Er det noe du kan ta med deg fra denne retreaten? Noen du skal møte? Det ble en fin oppsummering – der alle to utgangspunkt i der de var.

Musikk: Ole Edvard Antonsen – “Vidda“

NB: Dette referatet står helt og holdent for undertegnedes regning, og Leif Gunnar Engedal kan ikke lastes for ting ikke jeg har skjønt/fått med meg.