Sterke følelser

De siste dagene har jeg fulgt morgenmeditasjonen på nærvær.no, og i dag ble det lest et dikt som virkelig satt følelsene i sving.

livet skal komme
rasende mot deg
store blokker av
tung svart stein
skal trykke deg ned
i grunnen av
ditt indre

du skal ligge der
og kjenne
at pusten bare fins
som små vingeslag
fra en nattsvermer

livet skal merke deg
med krumme skarpe klør
og glupske tenner
som lager render og arr
i sinnet ditt

du skal kastes viljeløst rundt
hamrende
mot lydtette vegger
sjelen skal blafre og
revne
som seil i stormkast

du skal elske
med hele deg
og kjenne
at varme bølger kjærtegner
deg med penselstrøk
mens du
svimmel
av det du ikke forstår
overveldes av at
noen dager lyser av seg selv

Trude Havardstun

Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, og det gjør det jo enda mer spennende. På et veldig overordnet plan tenker jeg at det handler om å gå fra mørke til lys, og jeg er jo veldig glad i gayatri-mantraet. Så kanskje er det noe av det som kicker inn. Spesielt de to siste linjene trengte jeg i dag.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Dagbok. Bokmerk permalenken.

14 svar til Sterke følelser

  1. Lars sier:

    I dag ble det et gjensyn med dette diktet:

    ALT SOM IKKJE ER MITT
    Du tel dine sølvskeier
    og statsobligasjoner
    i seine nattetimar.
    Eg har morgonsola,
    regnet og vinden
    gåsunge-kvister med dogg,
    venleg kviskring
    gjennom sovande skogar,
    tidlege morgonstunder –
    Kveldssolgull,
    stjerner på bleik himmel.
    Kvar dag
    gjer det meg ustanseleg rikare,
    alt som ikkje er mitt.
    – Vidar Bergset –

  2. Lars sier:

    I dag var det enda et fint dikt som ble lest som avslutning:

    Dagen i dag!

    Dagen i dag er en merkelig dag.
    Den er din.

    Dagen i går slapp deg ut av hendene.
    Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.

    Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
    du vet ikke om du kan regne med å råde over den.

    Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
    Den kan du fylle med hva du vil.
    Benytt deg av det.

    I dag skal du glede et annet menneske
    I dag kan du hjelpe en annen.
    I dag kan du leve slik at du i kveld er glad for at du er til.

    Dagen i dag er en betydningsfull dag.
    Den Er Din.

    Georg Brandes

  3. Lars sier:

    Her er enda en:

    DISSE STILLE STUNDER

    Disse stille stunder
    når jeg er i ett med jorden
    og himmelen
    når skogen er så nær
    som min egen kropp

    Disse stille stunder
    når havet bruser i årene mine
    og den klare luften fyller
    lungene med letthet

    Disse stille stunder
    når solen gjennomlyser
    min verden og varmen brer
    seg fra innsiden og ut

    Disse stille stunder
    når jeg er i naturen og naturen er i meg
    når jeg ser meg selv i deg
    og du speiler deg i meg

    Disse stille stunder
    når det hellige føles så nært
    at jeg nesten kan gripe det
    med hendene

    Kristin Auran

  4. Lars sier:

    Til ein namnlaus

    Kven skal eg takke
    for det eg fekk sjå
    sola gå under
    og berga bli blå?
    Kven skal eg takke
    for all denne æra
    i dette å gå her
    å vera og vera –

    Kven skal eg takke
    for det eg fekk li
    så gleda fekk grunn
    å røte seg i?
    Skogen har gøymt meg
    og jord har eg femnt,
    men kven eg skal takke
    har ingen nemnt.

    Det bleka mot blånar
    i nattsvarte brunn,
    men takken låg blodlaus
    som bøn i min munn.
    Kven er du, gjevar?
    Kvi teier du still?
    Di ordløyse fører
    ein vantru vill.

    Du namnlause gjevar,
    eg får ikkje fred
    før eg kan takke
    for alt som laut skje –
    Men kjem du kje nær meg
    så takkar eg henne
    du gav meg for det eg
    skal brenne og brenne –

    Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951 – Tor Johnson

  5. Lars sier:

    I dag ble det lest en tekst av Saskia Davies under tittelen «Symptomer på indre fred»:

    «Vær på utkikk etter symptomer på indre fred. Hjertene til svært mange har allerede blitt utsatt for indre fred, og det er mulig at folk overalt kan få det i epidemiske proporsjoner. Dette kan utgjøre en alvorlig trussel mot det som har, inntil nå, vært en ganske stabil tilstand av konflikt i verden.

    Noen tegn og symptomer på indre fred:
    En tendens til å tenke og handle spontant fremfor frykt basert på tidligere erfaringer.
    En umiskjennelig evne til å nyte hvert øyeblikk.
    Et tap av interesse i å bedømme andre mennesker.
    Et tap av interesse i å bedømme seg selv.
    Et tap av interesse i å tolke andres handlinger.
    Et tap av interesse i konflikter.
    Et tap av evne til å bekymre seg. (Dette er et meget alvorlig symptom).
    Hyppige, overveldende episoder av takknemlighet.
    Tilfredse følelser av samhørighet med andre og naturen.
    Hyppige anfall av smil.
    En økende tendens til å la ting skje snarere enn å få dem til å skje.
    En økt mottakelighet for kjærligheten fra andre så vel som den
    ukontrollerbare trangen til å gi den videre.

    Advarsel:
    Hvis du har noen eller alle de ovennevnte symptomene, må du være oppmerksom på at din tilstand av indre fred kan være så langt fremskredet at den ikke kan kureres. Hvis du er utsatt for alle eller noen av disse symptomene, forbli eksponert bare på egen risiko.»

  6. Lars sier:

    For noen dager siden var de innom dette klassiske diktet av Karin Boye:

    I RÖRELSE

    Den mätta dagen, den är aldrig störst.
    Den bästa dagen är en dag av törst.
    Nog finns det mål och mening i vår färd –
    men det är vägen, som är mödan värd.
    Det bästa målet är en nattlång rast,
    där elden tänds och brödet bryts i hast.
    På ställen, där man sover blott en gång,
    blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
    Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
    Oändligt är vårt stora äventyr.

    Fra diktsamlingen Häderna, 1927

  7. Lars sier:

    Hun løp gjennom livet
    var aldri på hælen
    Hun antok at fart
    kunne innhente sjelen

    Hun jobbet iherdig
    all hvile fikk vike
    Hun var veloppdragen
    og alltid flink pike.

    Hun var lekker og smekker
    og rundt over alt
    Hun var høyt og lavt
    hun var pepper og salt

    Hun var vakker som våren
    og trist som et vrak
    Fløy høyt over jorda
    ramla ned med et brak

    Hun var alltid en annen
    enn den hun var ment
    Seg selv rakk hun aldri
    det var for sent

    Da hun våknet
    til engler og jubelrus
    lå hun strak ut
    på hjembyens sykehus

    Hun tenkte at fikk hun
    et liv nummer to
    så skulle hun ta det
    litt mer med ro

    – Åse Gulbrandsen –

  8. Lars sier:

    Do you have the patience to wait
    Till your mud settles and the water is clear?
    Can you remain unmoving
    Till the right action arises by itself?

    Lao tzu

  9. Lars sier:

    STÅ STILLA I SMÄRTAN
    Stå stilla i smärtan
    rotad i det som är ljus i dig
    Låt svärdet gå genom dig
    Kanske det inte alls är ett svärd
    Kanske det är en stämgaffel
    Du blir en ton
    Du blir den musik du alltid
    längtat efter att få höra
    Du visste inte att du var en sång.
    – Ylva Eggehorn –

  10. Lars sier:

    I dag dukket dette diktet opp:

    KJÆRE MENNESKE, DU
    Kjære menneske, du.
    Eg var so langt burte
    og lågt nede, full av elende.
    Då møtte meg noko som lyfte meg:
    Mennesket eg såg.
    Ein eldstraum eg kjende, som voni tende
    gjenom meg all til inste tåg
    med krefter som reiste meg uppatt
    der som eg låg
    i nederlaget, so langt frå livet.
    No kom eg so nær,
    og kjende att ætti og menneske-åndi
    useiande kjær.
    Eldar som anda
    lenge og løynlege.
    No loga dei uppatt
    livsens røynlege.
    Kjeldor det opna seg,
    straumar bar kraft,
    eg aldri i mine
    draumar har havt.
    Du. Det var du som anda på meg
    so stengslone brast.
    Det seig i frå hjarta
    ei knusande last.
    Kjeldone opna seg
    endeleg i meg.
    Aldri eg visste
    dei var der å finne.
    Eit frigjerings fløde
    stig gjenom hugen, som tek til å gløde
    av eit unemneleg halvgløymt minne
    um gud i mennesket
    djupast inne.
    Du anda på meg
    og skapte meg levande um
    frå ein træl
    til ein friboren ein
    som var sæl.
    – Tore Ørjasæter – (1886-1968)

  11. Lars sier:

    Dette diktet har jeg lett etter en stund, og i dag kom det! 🙂

    livet skal komme
    rasende mot deg
    store blokker av
    tung svart stein
    skal trykke deg ned
    i grunnen av
    ditt indre

    du skal ligge der
    og kjenne
    at pusten bare fins
    som små vingeslag
    fra en nattsvermer

    livet skal merke deg
    med krumme skarpe klør
    og glupske tenner
    som lager render og arr
    i sinnet ditt

    du skal kastes viljeløst rundt
    hamrende
    mot lydtette vegger
    sjelen skal blafre og
    revne
    som seil i stormkast

    du skal elske
    med hele deg
    og kjenne
    at varme bølger kjærtegner
    deg med penselstrøk
    mens du
    svimmel
    av det du ikke forstår
    overveldes av at
    noen dager lyser av seg selv

    – Trude Håvardstun

  12. Lars sier:

    Jeg visste ikke at Edvard Munch skrev dikt, men det gjorde han. Her er to stk fra en utstilling som var der for kort tid siden:
    @
    JEG SER
    Jeg ser alle mennesker
    bak deres maske
    smilende, rolige ansikter
    bleke som stundesløse iler avsted en
    snirklet vei hvis ende
    er graven
    Opp av mitt råtnende
    legeme skal det
    stige opp blomster
    og jeg skal være i
    dem – Evigheten.
    . . .
    INTET ER LITE
    Intet er lite, intet er stort.
    I oss er verdener, det små deler seg i det
    store og det store i det små.
    En bloddråpe. En verden med solsentre
    og kloder. Havet en dråpe en liten del
    av et legeme.
    Gud er i oss, og vi er i Gud.
    Urlyset er over alt og går hvor liv er. Alt
    er bevegelse og lys.
    Krystaller fødes og formes som barn i moders
    liv. Selv i den harde stein brenner livets ild.
    Døden er begynnelsen til livet – til ny
    krystallisasjon.
    Vi dør ikke, verden dør fra oss.
    Døden er livets elskov
    smerten er gledens venn.
    – Edvard Munch –

    (Hentet fra Poesiringen, sendt inn av MdV.)

  13. Lars sier:

    I dag ble jeg sterkt grepet av dette diktet fra Poesiringen:

    Detalj av usynlig novemberlandskap

    Midt i det skoddeland som heter jeg
    står det et gammelt veiskilt uten vei.
    Det står og peker med sin morkne pil
    mot skoddemyrer og mot skoddemil.

    Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
    Alt alt er visket ut av sludd og regn.
    Det stod en gang det sted jeg skulle til.
    Når ble det borte og når fór jeg vill?

    Jeg famler som en blind mot dette ord
    som skulle vist meg veien dit jeg bor.
    Midt i det skoddeland som heter jeg
    står det et veiløst skilt og skremmer meg.

    Inger Hagerup

  14. Lars sier:

    I kveld dukket dette nydelige diktet opp:

    DISSE STILLE STUNDER
    Disse stille stunder
    når jeg er i ett med jorden
    og himmelen
    når skogen er så nær
    som min egen kropp
    Disse stille stunder
    når havet bruser i årene mine
    og den klare luften fyller
    lungene med letthet
    Disse stille stunder
    når solen gjennomlyser
    min verden og varmen brer
    seg fra innsiden og ut
    Disse stille stunder
    når jeg er i naturen og naturen er i meg
    når jeg ser meg selv i deg
    og du speiler deg i meg
    Disse stille stunder
    når det hellige føles så nært
    at jeg nesten kan gripe det
    med hendene
    – Kristin Auran –

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.