De siste dagene har jeg fulgt morgenmeditasjonen på nærvær.no, og i dag ble det lest et dikt som virkelig satt følelsene i sving.
livet skal komme
Trude Havardstun
rasende mot deg
store blokker av
tung svart stein
skal trykke deg ned
i grunnen av
ditt indre
du skal ligge der
og kjenne
at pusten bare fins
som små vingeslag
fra en nattsvermer
livet skal merke deg
med krumme skarpe klør
og glupske tenner
som lager render og arr
i sinnet ditt
du skal kastes viljeløst rundt
hamrende
mot lydtette vegger
sjelen skal blafre og
revne
som seil i stormkast
du skal elske
med hele deg
og kjenne
at varme bølger kjærtegner
deg med penselstrøk
mens du
svimmel
av det du ikke forstår
overveldes av at
noen dager lyser av seg selv
Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor, og det gjør det jo enda mer spennende. På et veldig overordnet plan tenker jeg at det handler om å gå fra mørke til lys, og jeg er jo veldig glad i gayatri-mantraet. Så kanskje er det noe av det som kicker inn. Spesielt de to siste linjene trengte jeg i dag.
I dag ble det et gjensyn med dette diktet:
ALT SOM IKKJE ER MITT
Du tel dine sølvskeier
og statsobligasjoner
i seine nattetimar.
Eg har morgonsola,
regnet og vinden
gåsunge-kvister med dogg,
venleg kviskring
gjennom sovande skogar,
tidlege morgonstunder –
Kveldssolgull,
stjerner på bleik himmel.
Kvar dag
gjer det meg ustanseleg rikare,
alt som ikkje er mitt.
– Vidar Bergset –
I dag var det enda et fint dikt som ble lest som avslutning:
Dagen i dag!
Dagen i dag er en merkelig dag.
Den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.
Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil.
Benytt deg av det.
I dag skal du glede et annet menneske
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at du i kveld er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den Er Din.
Georg Brandes
Her er enda en:
DISSE STILLE STUNDER
Disse stille stunder
når jeg er i ett med jorden
og himmelen
når skogen er så nær
som min egen kropp
Disse stille stunder
når havet bruser i årene mine
og den klare luften fyller
lungene med letthet
Disse stille stunder
når solen gjennomlyser
min verden og varmen brer
seg fra innsiden og ut
Disse stille stunder
når jeg er i naturen og naturen er i meg
når jeg ser meg selv i deg
og du speiler deg i meg
Disse stille stunder
når det hellige føles så nært
at jeg nesten kan gripe det
med hendene
Kristin Auran
Til ein namnlaus
Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –
Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.
Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.
Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –
Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951 – Tor Johnson
I dag ble det lest en tekst av Saskia Davies under tittelen “Symptomer på indre fred”:
«Vær på utkikk etter symptomer på indre fred. Hjertene til svært mange har allerede blitt utsatt for indre fred, og det er mulig at folk overalt kan få det i epidemiske proporsjoner. Dette kan utgjøre en alvorlig trussel mot det som har, inntil nå, vært en ganske stabil tilstand av konflikt i verden.
Noen tegn og symptomer på indre fred:
En tendens til å tenke og handle spontant fremfor frykt basert på tidligere erfaringer.
En umiskjennelig evne til å nyte hvert øyeblikk.
Et tap av interesse i å bedømme andre mennesker.
Et tap av interesse i å bedømme seg selv.
Et tap av interesse i å tolke andres handlinger.
Et tap av interesse i konflikter.
Et tap av evne til å bekymre seg. (Dette er et meget alvorlig symptom).
Hyppige, overveldende episoder av takknemlighet.
Tilfredse følelser av samhørighet med andre og naturen.
Hyppige anfall av smil.
En økende tendens til å la ting skje snarere enn å få dem til å skje.
En økt mottakelighet for kjærligheten fra andre så vel som den
ukontrollerbare trangen til å gi den videre.
Advarsel:
Hvis du har noen eller alle de ovennevnte symptomene, må du være oppmerksom på at din tilstand av indre fred kan være så langt fremskredet at den ikke kan kureres. Hvis du er utsatt for alle eller noen av disse symptomene, forbli eksponert bare på egen risiko.»
For noen dager siden var de innom dette klassiske diktet av Karin Boye:
I RÖRELSE
Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
Fra diktsamlingen Häderna, 1927
Hun løp gjennom livet
var aldri på hælen
Hun antok at fart
kunne innhente sjelen
Hun jobbet iherdig
all hvile fikk vike
Hun var veloppdragen
og alltid flink pike.
Hun var lekker og smekker
og rundt over alt
Hun var høyt og lavt
hun var pepper og salt
Hun var vakker som våren
og trist som et vrak
Fløy høyt over jorda
ramla ned med et brak
Hun var alltid en annen
enn den hun var ment
Seg selv rakk hun aldri
det var for sent
Da hun våknet
til engler og jubelrus
lå hun strak ut
på hjembyens sykehus
Hun tenkte at fikk hun
et liv nummer to
så skulle hun ta det
litt mer med ro
– Åse Gulbrandsen –
Do you have the patience to wait
Till your mud settles and the water is clear?
Can you remain unmoving
Till the right action arises by itself?
Lao tzu
STÅ STILLA I SMÄRTAN
Stå stilla i smärtan
rotad i det som är ljus i dig
Låt svärdet gå genom dig
Kanske det inte alls är ett svärd
Kanske det är en stämgaffel
Du blir en ton
Du blir den musik du alltid
längtat efter att få höra
Du visste inte att du var en sång.
– Ylva Eggehorn –
I dag dukket dette diktet opp:
KJÆRE MENNESKE, DU
Kjære menneske, du.
Eg var so langt burte
og lågt nede, full av elende.
Då møtte meg noko som lyfte meg:
Mennesket eg såg.
Ein eldstraum eg kjende, som voni tende
gjenom meg all til inste tåg
med krefter som reiste meg uppatt
der som eg låg
i nederlaget, so langt frå livet.
No kom eg so nær,
og kjende att ætti og menneske-åndi
useiande kjær.
Eldar som anda
lenge og løynlege.
No loga dei uppatt
livsens røynlege.
Kjeldor det opna seg,
straumar bar kraft,
eg aldri i mine
draumar har havt.
Du. Det var du som anda på meg
so stengslone brast.
Det seig i frå hjarta
ei knusande last.
Kjeldone opna seg
endeleg i meg.
Aldri eg visste
dei var der å finne.
Eit frigjerings fløde
stig gjenom hugen, som tek til å gløde
av eit unemneleg halvgløymt minne
um gud i mennesket
djupast inne.
Du anda på meg
og skapte meg levande um
frå ein træl
til ein friboren ein
som var sæl.
– Tore Ørjasæter – (1886-1968)
Dette diktet har jeg lett etter en stund, og i dag kom det! 🙂
livet skal komme
rasende mot deg
store blokker av
tung svart stein
skal trykke deg ned
i grunnen av
ditt indre
du skal ligge der
og kjenne
at pusten bare fins
som små vingeslag
fra en nattsvermer
livet skal merke deg
med krumme skarpe klør
og glupske tenner
som lager render og arr
i sinnet ditt
du skal kastes viljeløst rundt
hamrende
mot lydtette vegger
sjelen skal blafre og
revne
som seil i stormkast
du skal elske
med hele deg
og kjenne
at varme bølger kjærtegner
deg med penselstrøk
mens du
svimmel
av det du ikke forstår
overveldes av at
noen dager lyser av seg selv
– Trude Håvardstun
Jeg visste ikke at Edvard Munch skrev dikt, men det gjorde han. Her er to stk fra en utstilling som var der for kort tid siden:
@
JEG SER
Jeg ser alle mennesker
bak deres maske
smilende, rolige ansikter
bleke som stundesløse iler avsted en
snirklet vei hvis ende
er graven
Opp av mitt råtnende
legeme skal det
stige opp blomster
og jeg skal være i
dem – Evigheten.
. . .
INTET ER LITE
Intet er lite, intet er stort.
I oss er verdener, det små deler seg i det
store og det store i det små.
En bloddråpe. En verden med solsentre
og kloder. Havet en dråpe en liten del
av et legeme.
Gud er i oss, og vi er i Gud.
Urlyset er over alt og går hvor liv er. Alt
er bevegelse og lys.
Krystaller fødes og formes som barn i moders
liv. Selv i den harde stein brenner livets ild.
Døden er begynnelsen til livet – til ny
krystallisasjon.
Vi dør ikke, verden dør fra oss.
Døden er livets elskov
smerten er gledens venn.
– Edvard Munch –
(Hentet fra Poesiringen, sendt inn av MdV.)
I dag ble jeg sterkt grepet av dette diktet fra Poesiringen:
Detalj av usynlig novemberlandskap
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.
Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.
Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.
Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?
Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.
Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.
Inger Hagerup
I kveld dukket dette nydelige diktet opp:
DISSE STILLE STUNDER
Disse stille stunder
når jeg er i ett med jorden
og himmelen
når skogen er så nær
som min egen kropp
Disse stille stunder
når havet bruser i årene mine
og den klare luften fyller
lungene med letthet
Disse stille stunder
når solen gjennomlyser
min verden og varmen brer
seg fra innsiden og ut
Disse stille stunder
når jeg er i naturen og naturen er i meg
når jeg ser meg selv i deg
og du speiler deg i meg
Disse stille stunder
når det hellige føles så nært
at jeg nesten kan gripe det
med hendene
– Kristin Auran –
LIVET I DAG
Dagen som før var nå er historie
Det som har vært vil for alltid bli slik det var
I morgen venter nye muligheter
men den er ikke i dag før i morgen
For livet er i dag, og dagen i dag er livet
La oss ta med gårsdagens lærdommer og morgendagens muligheter
Det er nå din historie skrives og din fremtid formes
Selv om vi beveger oss langs uendelighetens tråd, er dagen i dag alt vi har.
Bli derfor ikke igjen i går, og vent ikke på i morgen
for livet er i dag, og dagen i dag er livet
– Håvard Vestøl Askjem –
Det nærmeste du kommer deg selv, er
hos en annen. Det nærmeste du kommer himmel
og helvete, er å gi deg hen. Du må velge
kjærligheten, sier livet. Og hvis det er sant
at jeg må brenne alle broer bak meg
så vil jeg brenne dem her, her hos deg
Stein Mehren
BARE TYNNE NÅLER
Det er så tynt, lyset.
Og det er så lite av det. Mørket
er stort.
Det er bare tynne nåler, lyset
i en endeløs natt.
Og det har så lange veier å gå
gjennom så ødslige rom.
Så la oss være varsomme med det.
Verne om det.
Så det kommer igjen i morgen.
Får vi tro.
Rolf Jacobsen, Pusteøvelse, 1975
Fra dagens Poesiringen:
Dette lengter jeg etter:
Å sitte på bakerste tofte i en robåt mens noen ror med knirkende åretak
la fingrene flyte langs ripa
varsomt i vannoverflaten
langsomt dvelende
kun lyden av åretak og slepende drypp
Sakte, sakte
beveger vannet seg bak baugen
og lager en vifte som ved et fugletrekk når
de samles for å fly til varmere strøk
om høsten.
Hånda mi flyter, fingrene mine
flyter
tankene mine flyter
helt uten tak og vegger.
Stillhet.
Jeg har en himmel over meg
og jeg er ett med himmelen
Jeg har et helt hav under meg
og jeg er ett med havet.
Himmelen lytter
havet lytter
jeg lytter.
Noen ror
så jeg kan la fingrene mine flyte
varsomt i vannoverflaten
sånn at jeg
flyr.
Aase Johanne Gundersen
Fra dagens øvelse på nærvær.no:
Å puste
Å surfe på nåets bølgekam.
Mellom det som ikke er lenger,
og det som ennå ikke er.
Å bli båret på innpustens bølge.
Å gi slipp på utpustens bølge.
Bølge etter bølge.
Å krysse livets hav.
Jon Wetlesen
Siste døgnet er jeg blitt berørt av to sterke dikt:
“Thank You”
(adapted from a Denzel Washington Commencement Speech)
When you wake up tomorrow say “thank you!”
Thank you for Grace!
thank you for mercy!
thank you for understanding!
Thank you for wisdom!
Thank you for love!
Thank you for kindness!
thank you for humility!
Thank you for prosperity!
Say thank you in advance for what’s already yours!
True desire in the heart, for anything good Is Gods proof to you, sent beforehand, to indicate that it’s yours already.
True desire in the heart-
That itch that you have,
Whatever it is that you want to do, that plan, that dream that you have, that desire, that itch. That’s God’s proof to you sent beforehand to indicate that’s it’s yours.
So claim it!
Work hard to get it!
And when you get it, reach back, pull someone else up!
Each one, teach one.
Don’t just aspire to make a living…
Aspire to make a difference.
DET VANSKELIGSTE
Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av di sjel.
Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine. Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du.. Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …
For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.
Hans Børli
Jeg glemmer noen ganger
at jeg ble skapt for Glede.
Tankene mine er for opptatt.
Hjertet mitt er for tungt
for meg å huske
at jeg har vært
kalt for å danse
livets hellige dans.
Jeg ble skapt for å smile
Å elske
Å bli løftet opp
Og å løfte andre opp.
O’ hellige
Få løs føttene mine
fra alt som ensnarer.
Befri sjelen min.
At vi kanskje kan
Dance
og at dansingen vår
kan være smittsomt.
– Hafiz –
Oversatt av Siri Ansok
Originalen går slik:
I sometimes forget
that I was created for Joy.
My mind is too busy.
My Heart is too heavy
for me to remember
that I have been
called to dance
the Sacred dance of life.
I was created to smile
To Love
To be lifted up
And to lift others up.
O’ Sacred One
Untangle my feet
from all that ensnares.
Free my soul.
That we might
Dance
and that our dancing
might be contagious.
Dagen i dag!
Hopp til navigeringHopp til søk
Dagen i dag er en merkelig dag.
Den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene.
Den kan ikke få annet innhold enn du alt har gitt den.
Dagen i morgen har du ikke noe løfte på.
du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil.
Benytt deg av det.
I dag skal du glede et annet menneske
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at du i kveld er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag.
Den Er Din.
Georg Brandes
I dag kom jeg over et sterkt dikt av Hans Inge Fagervik:
Noen sier «Takk jeg vil ha mer.»
Andre sier «Takk for det jeg fikk.»
Noen sier «Det er kaldt ute.»
Andre sier «Så deilig det er inne.»
Noen sier «Jeg ser det jo aldri.»
Andre sier «Så godt å se deg.»
Noen sier «Vi skulle vært der»
Andre sier «Så fint det er her»
Noen sier «Det var da ille.»
Andre sier «Det kunne vært verre.»
Noen sier «Så trist at det endte.»
Andre sier «Så fint at det hendte.»
En takknemlighetsmeditasjon i seg selv!
I dag dukket dette flotte diktet om kjærlighet opp hos Poesiringen:
Å EIGA
Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtest
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.
Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det andre men’skje med
i kvar rørsle ein gjer?
Jå, kan ein då noko sinn bli eismall att?
Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.
For enno er men’skje bundne
og veit ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
eg elskar deg.
Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.
Fyrst når to men’skjer kan sei til kvarandre.
Gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –
Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyma gjenom blodet
i javne, rolege pulsslag –
Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre.
Aslaug Vaa (1889 – 1965)
I dag dukket følgende dikt opp:
PUSTEØVELSE
Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut.
Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.
Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.
Og ennu min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen
– av deg selv.
– Rolf Jakobsen –
Villgjess
Du trenger ikke være flink
Du behøver ikke krabbe på dine knær
i hundre mil gjennom ørkenen, angrende.
Du trenger bare å la det myke dyret i din kropp elske det det elsker.
Fortell meg om din fortvilelse, og jeg vil fortelle deg om min.
I mens går verden videre.
I mens beveger solen og regndråpene seg over landskapet,
over præriene og de dype skoger,
fjellene og elvene.
I mens flyr villgjessene høyt i den klare blå luften,
på vei hjem igjen.
Hvem du enn er, uansett hvor alene,
Verden er åpen for din fantasi,
og roper til deg som villgjessene, hest og spennende –
og minner deg igjen og igjen om din plass i tilværelsens familie.
— Mary Oliver
Den som ikkje veit kva
han søker, kan aldri
finna det. Den, som veit
kva han søker, finn
bare det.
Derfor må søkinga vera
større, eit område for rop
og ekko, der kvart namn
er det første ordet
i eit eventyr.
– Gösta Ågren –
Norsk versjon: Helge Torvund
Stilla.
So lett
å blande
med
einsemda.
Men du
kan kjenne
ho att
på stega.
Ho tvingar
seg ikkje på.
Ho er
der alltid
– listande
bakom
alt det andre.
Tenn eit lys,
og sett
deg ned.
Høyr
kva ho har
å kviskre deg.
Stilla.
– Hilde Moe Hillestad –
Drøym ikkje om det umulige
Drøym om det mulige
Drøym ikkje om at livet alltid
skal stryka deg medhårs
men at du må evna gripa
gledene når dei kjem
Drøym ikkje om at sola
alltid skal skina på deg
men at du må evna ta imot
og skapa godt i allslags ver
Drøym ikkje om ein prins
som skal koma på sin kvite hest
men om ei varm hand som held
både i gode og vonde dagar
Drøym om mot og styrke
til å forvalta det du har fått
– Bente Bratlund
The Journey
Mary Oliver
One day you finally knew
what you had to do, and began,
though the voices around you
kept shouting
their bad advice —
though the whole house
began to tremble
and you felt the old tug
at your ankles.
“Mend my life!”
each voice cried.
But you didn’t stop.
You knew what you had to do,
though the wind pried
with its stiff fingers
at the very foundations,
though their melancholy
was terrible.
It was already late
enough, and a wild night,
and the road full of fallen
branches and stones.
But little by little,
as you left their voice behind,
the stars began to burn
through the sheets of clouds,
and there was a new voice
which you slowly
recognized as your own,
that kept you company
as you strode deeper and deeper
into the world,
determined to do
the only thing you could do —
determined to save
the only life that you could save.
Fra kveldens webinar på nærvær.no:
Det å være i sin kropp
Vite at nok er nok
Vite når en må ut
Hvor en skal
Hvor lenge en blir borte
Når en kommer tilbake
Ikke bli en hjemløs
Vær i deg selv
Beskytt og sett grenser
Unngå energilekkasje
Stell fint med deg selv
La andre stelle med seg
Rens ditt felt
Aksepter alt som det er
Gå inn i ditt hjerte
Ta dype pust
La kjærligheten vibrere
Beveg deg i dens rytme
Du er hjertets vokter
Stå i ditt indre lys
I fred
– Erik Larsen –
The worst thing we ever did
was put God in the sky
out of reach
pulling the divinity
from the leaf,
sifting out the holy from our
bones,
insisting God isn’t bursting
dazzlement
through everything we’ve made
a hard commitment to see as
ordinary,
stripping the sacred from
everywhere
to put in a cloud man elsewhere,
prying closeness from your heart.
The worst thing we ever did
was take the dance and the song
out of prayer
made it sit up straight
and cross its legs
removed it of rejoicing
wiped clean its hip sway,
its questions,
its ecstatic yowl,
its tears.
The worst thing we ever did is
pretend
God isn’t the easiest thing
in this Universe
available to every soul
in every breath.
— Chelan Harkin