Så er det klart for enda en begravelse i år. Den fjerde – alle på min alder. Det er ganske så tungt kjenner jeg. Den siste var i tillegg et selvmord, og da blir det ekstra mange tanker. Familie inviterte de som ville til å skrive noen ord på kista. Det har jeg gjort, og kjenner det gjorde godt i sorgprosessen. For jeg må ærlig innrømme at det også har vært litt sinne på lur her. Og fortvilelse.
Her er mitt bidrag til reisen:
FAR VEL
Å be om hjelp,
kan være så vanskelig.
Noen ganger er det helt nødvendig.
Skulle så gjerne vært der for deg.
Skjønt hvor ille du hadde det.
Nå er det for sent.
Takk for det vi delte,
både det vanskelige og lette.
Du var en god mann!
Hvil i fred
min venn.
Lars Verket 26.7.21
Jeg brukte noen netter på disse linjene, og i etterkant ser jeg at det var viktig for sorgprosessen. For sortering av sorg, sinne og fortvilelse. Etterhvert dukket takknemligheten opp.
Også deler jeg det her fordi jeg tror det må bli lettere å be om hjelp. Vi har mange systemer som vi kan be om hjelp fra, men jeg tenker på at det skulle vært lettere å være sårbare overfor hverandre. I denne “arbeidslinja” skal alle være i full jobb og klare seg selv. Hele tiden. Slik er ikke livet. Vi må bæres innimellom, og så bærer vi andre. DET er livet…
I forlengelsen av dette laget jeg følgende aforisme til @ludensvitalis:
Veien til den andres hjerte er brolagt med sårbarhet.
Ludens Vitalis
Opplevelsen av dette tapet kommer stadig til meg igjen. I dag fant jeg et dikt som Halldis Moren Vesaas skrev da Karin Boje tok sitt eget liv kvelden 23. april 1941. Det var sterkt:
Karin Boye funnen død
Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli – ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.
Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? – Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.
Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit “takk” var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.
Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.
(Halldis Moren Vesaas)