Nå har jeg jo nettopp kommet hjem fra en kortreist ferie, og så finner jeg diktet «Reisen» av Mary Oliver i en FB-gruppe jeg er medlem av. Det resonnerer godt.
Diktet er sånn:
Reisen
Mary Oliver
En dag visste du endelig
Hva du måtte gjøre, og begynte,
selv om stemmene rundt deg
fortsatte å ropesine dårlige råd –
selv om hele husetbegynte å sjelve
og du kjente det gamle draget
rundt anklene.
”Redd livet mitt?”
skrek hver stemme.
Men du stoppet ikke.
Du visste hva du måtte gjøre,
selv om vinden rusket med sine stive fingre
i grunnvollene,
selv om deres melankoli var forferdelig.
Det var allerede sent,
natten var vill,
og veien var full av falne grener og steiner.
Men litt etter litt,
mens du etterlot stemmene,
begynte stjernene å brenne gjennom skylaget,
og det var en ny stemmesom du sakte
gjenkjente som din egen,
som holdt deg med selskap
mens du gikk dypere og dypere
inn i verden, bestemt på å gjøre
det eneste du kunne gjøre –
bestemt på å redde
det eneste livet du kunne redde.
