Dette er vel kanskje et litt evigvarende spørsmål. I alle fall oppfatter jeg at det endrer seg hele tiden. Men, så fikk jeg et perspektiv som gjør det mer konstant. Gir det mening?
Foto: Lars Verket
Etter å ha tatt litt forskjellige utdannelser innen veiledning, så begynner jeg å få en forståelse av at “Hvem er jeg?” er et ganske sammensatt spørsmål. Ofte får vi spørsmålet “Hva driver du med?” Vanligvis er man da ute etter yrke, og det er jo en “del-personlighet”. Men, det er jo en hel drøss av slike. Jeg er padler, ektemann, fotograf, lekende menneske, undrende borger, sønn, barnebarn, glad, trist, deprimert, skamfunn, ikke god nok osv.
Oppmerksomt nærvær kan hjelpe oss til å legge merke til alle disse, og jeg har etterhvert begynt å tenke på de som “mitt symfoniorkester”. I idealtilstanden, så er det jeg som er dirigenten, men noen ganger virker det som om dirigenten har forlatt podiet, og hele orkesteret seiler sin egen sjø. Andre ganger er det noen av “musikerne” som går helt bananas. For eksempel kan den indre kritikeren eller den usikre spille VELDIG høyt. Det kan ta mye energi.
Å beskrive dirigenten blir noe annet enn å beskrive musikerne. I helga fikk jeg for meg at dirigenten er en slags portvokter som åpner opp og stenger igjen for forskjellige delpersonligheter. Men, og det er viktig, alle er der inn. Det eneste jeg kan beskrive “Hvem er jeg?” som står i porten er: OPPMERKSOMHET. Eller kanskje “ren væren”. I ACT ville en kanskje brukt det “observerende selvet”, i motsetning til ego-selvet.
Heidegger har skrevet “Væren og intet”, men jeg har ikke turt å begynne på han enda. Nå dukker han derimot opp så ofte at jeg tar det som et kall. Jeg vet ikke så mye om hva han legger i “væren”, men kanskje han er inne på noe av det samme? Dette er helt klart noe jeg vil komme tilbake til. Legg gjerne igjen en kommentar hvis dette ga mening, eller du har noen tips for å hjelpe meg med spørsmålet.
