I boka «Ekko av en venn» (2019) av Ingvar Ambjørnsen er det noen fantastiske avsnitt om tro og sårbarhet.
På s. 273-274 står det som følger:
… Jeg kom til å tenke på den aldrende lyrikeren Arnold Eidslott. Det var vel kjent at han hadde et kristent livssyn. At han var en troende. En ikke helt vanlig innstilling hos en norsk poet, så vidt jeg kunne forstå. Men nettopp denne annerledesheten mente jeg å finne igjen i diktene hans. Dette at han så omgivelsene fra et ståsted som man liksom forbandt med ganske andre ting enn såpass polert poesi som den han var i stand til å levere i bok etter bok. Her var det ikke noe «Jesus lever» ute å gikk, men dypere innsikt, formidlet gjennom antydninger og tvetydige bilder. Og mens jeg nå satt der og følte på dette jeg oppfattet som de to dødes nærvær, tenkte jeg på hvordan det ville være å leve som en kristen. Stå opp hver dag med en visshet om at Jesus er ved ens side. Ja. Vite det. Føle det så sterkt at det ikke finnes noen tvil. Tryggheten ved alltid å være på lag med en som utelukkende vil en vel, og som gjennom sin status som Guds sønn har all makt i himmel og på jorden. Jeg må innrømme at tanken virket uendelig fjern og fremmed. Dette var noe jeg rett og slett ikke kunne håpe på. I alle fall ikke som annet enn en teoretisk mulighet. En forestilling. Ved et par anledninger hadde jeg bønnfalt om troens velsignelse, men himmelen hadde forblitt lukket og taus. Der andre så lekende og lett lot seg bade i velsignelsens lys, ble jeg sittende like alene i mørket som før jeg foldet hendene.
Ellings refleksjoner i «Ekko av en venn» (Ambjørnsen 2019)
For meg var dette det desiderte høydepunktet i boka – som jeg uten å blunke gir terningkast 6. Den er ikke like morsom som de andre Ellingbøkene, men har helt klart andre kvaliteter!
