I dag fikk jeg tilsendt et dikt av ei venninne hun hadde funnet i en turbok fra/om Tromsø. Det er signert Arne Næss, og han har jo ingen stor produksjon av dikt. Jeg legger det inn her, og så hadde det passe godt til noen av bildene jeg har tatt rett opp i bøkeskogen…
Legg deg på ryggen i gresset
Arne Næss
og se på skyene.
De presser deg ikke på noen måte.
Du fornemmer figurer,
mønstre, og mening.
Skyene er i bevegelse,
men de skal ikke oppnå noe.
De er fullt ut i seg selv.
Så kan du ro ned
den overdrevne målbevisstheten.
Du dveler der du er.
Det er dagen i dag som skal gi deg den gode følelsen.
Fra samme kilde fikk jeg enda et dikt fra en annen turbok. Det handler om stillhet, og lever veldig opp til det Hans Børli skriver om at «stillhet ikke er fravær av lyd». Slik går det:
Stillhet
Hermien S. Prestbakmo, Målselv
det er når
vinden stryker gjennom tretoppene
blafrer litt med lavvoduken
når det singler i vårisen
når rypa kakler
og hunder rister pelsen
Stillhet gir gjenklang
av fottrinn gjennom krattet
i en kvist som knekker
i en buldrende våryr elv
Stillhet når snøfjoner
faller og faller
regndråper henger på greinene
flammene spraker under kjelen
naturen våkner til nytt liv.
