Jeg har stor sans for Martin Lönnebo. Han var kjent som den grønne svenske biskopen, og boken “van Goghs rom” er en av de beste jeg har lest i den genren. Han var gammel da vi møttes på Lia Gård for over 15 år siden – se Dagbok fra Lia Gård, og da omtalte han denne boken som “sitt testament“. Så har jeg ikke tenkt så mye på saken, før jeg skrev navnet hans inn hos en nordisk nettbokhandel. Plutselig så jeg flere nye titler, blant annet “GRUNDglädjen” som jeg nå har lest igjennom. Der var det mye fint, og jeg vil dele noen avsnitt som ga spesiell resonans hos meg.
På s. 206 skriver han (i min oversettelse – boken er bare på svensk):
Jeg var på en debatt om vårt ansvar for jorden. Vi var tre innledere. Den første mente at det bare var felles eiendomsrett eller dypgripende reguleringer som kunne forhindre rovdrift. Den andre derimot påstod av samme grunner at jorden og havene måtte privatiseres. Grunn: Man tar vare på det man eier. Så var det min tur: Jeg ble tvunget til å beklage at de to foregående talerne i hadde tatt grunnleggende feil når det kom til eiendomsretten. Men det var vel fordi de hadde sett bort fra noe åpenbart, fortsatte jeg, for det er jo naturligvis ingen som eier jordkloden. I så fall burde vi vel ha kjøpt den av universet? Var oppgjøret da i dollar eller Euro? Og hvem er kjøperne? Det rekker jo ikke bare med menneskene, for både dyrene og planten har vært her lengre enn oss. Og det kan vel heller ikke være slik at bare den nåværende generasjon er eiere?
Martin Lönnebo
For oss kristne er det selvsagt at jorden er Herrens, takk og lov. Og vi er forvaltere. For kapitalens skyld, i den nåværende verdensøkonomien, er det formodentlig praktisk med visse kapitalsterke eiere, til og med private. Men jeg er glad for at jeg ikke behøver å bære den byrden. Hvilket ansvar!
Lönnebo, Martin (2017) GRUNDglädjen – texter om liv, tro och hopp
Verbum AB