50 er ikke nok!

Appell Moria-flyktningene

Verdens flyktningkrise angår oss. Morialeiren ligger i vår nærhet, i Europa. Den ble bygget for 5 år siden for å ha plass til 3.000 flyktninger, nå er den overfylt. Brannen i leiren i september i år har ikke gjort situasjonen lettere for de. BBC har kalt den for verdens verste flyktningleir. Human Right Watch kaller den for et «fengsel uten tak.» 

Hvem er disse flyktningene? De er mer enn tall. Bak hvert tall befinner det seg 2 øyne, et liv og en livshistorie. Jeg kjenner ikke deres enkelthistorier. Fortellingene vil helt sikkert variere. Motivene på samme måte. Noen søker bedre materiell velstand, slik nordmenn tidligere har gjort når de har reist til fremmed land. Ikke minst USA. Det er ikke noe galt i det.

Men det som går igjen i fortellingen til de flyktningene jeg har vært i kontakt med, er ikke at de reiste fordi de først og fremst ville søke lykken i et annet land. Det var ikke Vestens rikdom de traktet etter. De reiste fordi det ble for vanskelig å leve i hjemlandet. Enten det var krig, uro, eller forfølgelser. De reiste primært ikke til noe, men fra noe. For dem var det tungt å forlate hjem, familie, venner, jobb, men det ble til slutt for vanskelig eller for farlig. 

Ett land kan ikke løse verdens flyktningproblem. Det finnes ingen enkle løsninger. Her må alle land som har mulighet gå sammen om felles forpliktende løsninger. Men vi kan gjøre mer! For hvert enkelt menneske vi hjelper, betyr det alt for den ene. Å være rik, forplikter. 

Det var bra at regjerningen etter hvert valgte at de ville ta imot 50 flyktninger fra Morialeiren. 50 er bedre enn ingen, men de burde ikke stoppet på 50. 50 er ikke nok! Som et land med flere ressurser enn de fleste bør Norge ta en større del av ansvaret. Mange kommuner står klar til å ta imot flyktninger fra Morialeiren. 

Det bør berøre oss når mennesker lider. Det handler om ikke lukke øyne, men se og å dele.

Det er et stort paradoks at det i dag er de fattigste landene som tar imot flest flyktninger. Det bør vi gjøre noe med: Ikke minst burde vi se vårt ansvar overfor alle de sårbare barna, mange av dem som befinner i leiren er foreldreløse. Ingen barn skal oppleve det som de går gjennom.

Vi står foran årets julefeiring. Vi feirer at Jesus ble født som et sårbart barn. Det gikk ikke lang tid før han ble en flyktning i fremmed land, til Egypt, på grunn av en gal statsleder. Livet er sårbart. Det kunne vært en av oss som måtte søke beskyttelse i fremmed land. Vi må ikke mer enn 80 år tilbake i vår historie, for å finne mennesker som måtte flykte fra Norge.

Også vi har et ansvar for menneskene som i dag er i Morialeiren. Vi kan og bør gjøre mer. Som enkeltpersoner kan vi gi raust til veldedige organisasjoner som er med på å gjøre situasjonen for flyktningene litt bedre. Samtidig må vi tydelig si til våre politikere: 50 er i ikke nok. Og barna må hit til Norge før jul.

Stein Reinertsen Kristiansand 26.11.2020

– Hvordan skal vi kunne beskrive det som skjer på de greske øyene? Fra et trygt perspektiv i Norge? Hvordan går det an å formidle smerten, fortvilelsen og håpløsheten til flyktninger som er strandet på Lesvos, på greske øyer?

I nye Moria leiren på Lesvos er det nå ca 7500 mennesker, ca 30 % av disse er barn og 7 av 10 av disse igjen er under 12 år. Det er fortsatt flere enslige mindreårige barn i leiren. Antallet er heldigvis redusert siden før den voldsomme brannen. Hvor alle disse menneskene som hadde lite, mistet alt de hadde. Hvor mange har Norge bidratt med å relokalisere? Ingen. Dette samtidig som at Helles har 120 000 asylsøkere pr i dag. Den norske regjering har sagt at Norge, kan bidra med å hente kun 50 personer. 50 personer av de nærmere 15 000 som var i Moria leiren, hva er det for slags bidrag? Og enda har vi ikke klart å hente en eneste en. Det gjør meg flau over å være norsk.

Bare på Lesvos bor 7500 mennesker i uverdige forhold i en leir av telt, hvor vannet renner inn i teltene når det regner. I denne nye Moria leiren så er det ikke koblet til vann og kloakk, det er kun mulighet for dusj utendørs i kaldt vann eller bad i sjøen. Det er kaldt og vått i november i Hellas. Muligheten for å holde god avstand og god hygiene er ikke eksisterende! Situasjonen på Lesvos er heller ikke unik, det er faktisk flere overfylte leirer, med uverdige og umenneskelige forhold på de greske øyene.

Jeg har vært i Morialeiren som feltarbeider for Dråpen i havet. Dråpen i Havet jobber både inne i og utenfor leiren. Barna roper «Hello – my friend» når vi går gjennom leiren. Barn har heldigvis en egen evne til å tilpasse seg omgivelsene. Barna leker med hverandre, med pappkasser, pinner, papirfly. De fryser, mangler jakke, har kanskje ikke sko som passer, eller går med sandaler fortsatt i november. Flere er syke, det er mer hovedregelen enn unntaket at barna hoster. Hvem hadde ikke hostet, fått feber og blitt syk i et sommertelt i vinterkalde Hellas?

Men barna blir ikke bare fysisk syke. Stadig flere barn blir apatiske, noen utagerer, noen slutter å snakke, smile, le, reagere. Det er mangel på legehjelp og det norske medisinske teamet som var i leiren rapporterte om store psykiske problemer hos svært mange av pasientene.

Jeg tror de fleste av oss kan kjenne smerten av å vite at det finnes små barn, som lever under disse forholdene. Nyfødte babyer som har sine første levedager, måneder, kanskje år på et skittent teltgulv.

Selv syns jeg kanskje at møtet med tenåringene er enda sårere. Sikkert fordi jeg har tenåringer selv. Tenåringer som har flyktet alene fra hjemlandet, enten fordi foreldrene har blitt skadet eller døde i hjemlandet eller på flukten. Eller fordi familien har spart opp penger til at sønnen på 14 kan ta den livsfarlige ruten over Middelhavet. Tenåringer som har opplevd krig, trusler, terrorisme og mistet alt de har, men likevel fortsatt fulle av pågangsmot og ressurser før de kommer til Hellas. De fleste får ikke skole, det er minimalt med aktiviteter, ingen innhold i hverdagen. En hverdag hvor slossing, mishandling og utnytting er helt dagligdags. Hva skjer med en tenåring, med drømmene om en framtid, med håpet om et bedre liv? Når vi tillater at dette skjer?

Dråpen i havet har aktiviteter sammen med disse guttene 5 dager i uka. Noen vil bare spille et spill, fire på rad, uno, jenga, sjakk eller backgammon. Noen vil prate, bare slappe av eller tulle på tenåringers vis. Vi har fysiske aktiviteter som fotball og volleyball. Og der og da oppleves det som at guttene får et lite pusterom, og kanskje det gjør at de holder ut litt til.

For meg så er det menneskemøtene som gjør mest inntrykk. Det er enkelthistoriene som forteller at det kunne vært meg eller deg, mine barn eller dine. Hvis verden hadde vært annerledes.

Jeg glemmer ikke øynene til gutten på 14 når han fortalte meg om familien som var igjen i hjemlandet og hvor mye han savnet småsøsknene sine, om alle de vanskelige tankene som kom om natta når det var uro, slosskamper og bråk utenfor, men samtidig om drømmene om å få seg en utdanning, en jobb, familie og være trygg.

Eller den urolige 15 åringen som midt mellom to slag med Jenga fortalte om faren som var blitt drept i hjemlandet og om en mor som døde underveis på flukten på grunn av mangel på helsehjelp, men med et håp om å komme seg til sin bror som bor i Norge. Med hele hjertet hadde jeg bare lyst til å si, kom bli med meg. Mens jeg visste at det var umulig.

Noen andre forteller åpent om at de har mistet håpet, at de ikke vet hvordan de skal holde ut, – at de heller vil dø.

Forstår vi egentlig hvilke konsekvenser dette har, for barnas helse, for barnas framtid og muligheter til å bli en del av et samfunn? Hva skjer når mennesker som ber om beskyttelse, blir avvist på aller styggeste vis? Hvordan våger vi å se på at menneskerettighetene brytes på det groveste hver eneste dag? Hvordan kan vi lukke øynene og ørene og sove godt om natta, samtidig som dette skjer, i Europa, i 2020, på vår vakt?

Hvordan klarer vår egen regjering å lukke øynene for det som skjer på de greske øyene. Hvordan våger dere å la disse barna og ungdommene gå til grunne? Hvor har det blitt av Norges ansvar og bidrag for solidaritet og samvittighet i Europa? Hvor har det blitt av Norge som en humanitær stormakt?

50 personer skulle hentes til Norge, ifølge regjeringen. 50 personer er så lite at det er flaut, skamfullt! Flere norske byer har sagt at de kan ta imot 50 alene. Vi har ledige plasser på norske mottak, vi har kompetanse og ressurser til å ta imot. Vi er et av verdens rikeste land. Ikke lukk øynene, ikke si vi kan hjelpe de der de er, for Moria er ikke et sted å være. Hvis vi ikke gjør noe nå, hvordan kan vi da noensinne se mennesker i øynene igjen?

Vi kan velge å ta ansvar eller vi kan velge å la være. Men om vi velger det siste, hvordan skal vi da kunne stå oppreist og forklare det for våre egne barn og barnebarn i fremtiden?

Nå opplever vi en stor krise, koronakrisen. Som dere vet opplever alle barna her i Norge en spesiell situasjon som de har aldri opplevd før. En meter avstand, hjemmeskole og holde seg hjemme uten noen venner. Men til tross alt dette, er barna våre så heldige. De har et varmt hus, nok mat, gode klær og alt ett barn kan trenge. De bor i et skikkelig land hvor de kan ha en sikker og god framtid, og hvor sine rettigheter er beskyttet. Vi passer så godt på dem slik at dem kan overvinne denne krisen. Men er dette nok? Er dette nok å tenke bare på våre barn og glemme de andre barna som bor under vanskelige situasjoner på andre steder, rundt i verden.

Snart kommer jul, og alle skal si (god jul), men skal den virkelig være en riktig god jul mens det er over enn 6000 barn som har det ikke bra i Moria. Hvordan skal vi feire julen når det er tusenvis av barn som ikke vet hva en lykke er?

Hvem som har ansvar for det som skjer i Moria i dag?

Det er skam å snakke om barnas rettigheter, mens vi ikke gjøre noe for alle barna som gjerne trenger vår hjelp. Nå, dere hører på meg og kanskje tenker at det er så trist og urettferdig, det som skjer med barna i Moria. Men hva skal vi gjør for å hjelpe dem, og dette er det hovedspørsmålet. Nå er det tiden til å redde barna der. Derfor står vi her i dag, For å få regjeringen til å gjøre noe for disse barna, så fort som mulig. Det er tiden for å vise solidariteten og at Norge har mange gode mennesker som har hvite hjerter og ønsker å hjelpe.

Jeg, personen som står her i dag, kom til Norge for 3 år og 10 måneder siden. Jeg lærte meg norsk. Jeg kunne integrere meg i dette samfunnet for å bidra på en positiv måte til landet. Og det er ikke bare meg som er sånn, jeg kjenner mange flyktninger som kom til Norge, de lærer seg språket, integrerer seg og åpner sine egne firma. Det som jeg vil si er at flyktninger er ikke byrde for samfunnet. Barna som vi ønsker at Norge skal åpne armene sine for i dag, det er de som skal være med å bygge opp dette landet i framtida.

Barna i Moria trenger din hjelp.