For en drøy uke siden leste jeg denne boka av Are Kalvø, og hadde stor glede av det. Han er til tider hysterisk morsom, og tar ting veldig på kornet. Som dette avsnittet på s. 45:
Det er som om vi har brukt generasjonar på å kvitte oss med slitet og nå fram til eit punkt der vi lever komfortable liv utan å vere prisgitt naturens luner, og når vi endelig har nådd det punktet, då vil vi tilbake til naturen. Litt sånn som par som ønsker seg barn meir enn noko anna, og når dei endelig får barn, då er det ingenting dei gleder seg meir til enn å få barnefri. Slik at dei kan få tatt seg eit glas vin og snakke med vaksne menneske. Om kor slitsamt det er å ha barn.
Boka anbefales herved!
Kalvø, Are (2018) Hyttebok frå helvete
Kagge forlag
