De siste dagene har det ramlet inn noen tekster som jeg tenker det er fint å ta vare på. De kommer litt herfra og derfra, men kildene er med i denne oppsamlingen.
Den første teksten ble publisert av danske Carsten Jensen på hans FB-side 13. mars 06:00:
AFSKED MED DEN VERDEN, VI KENDER
Jeg skriver dette i Los Angeles internationale lufthavn. Som du kan se på det fotografi, jeg har taget, er den næsten tom.
Tirsdag eftermiddag holdt jeg min sidste forelæsning på University of California. Da timen sluttede, modtog vi meddelelsen om, at universitet nu lukkede, ligesom universiteter over hele USA. De studerende bliver mange steder bedt om at flytte hjem og opgive deres kollegieværelser, formodentlig fordi værelserne skal bruges som nødlazaretter, når antallet af Corona-smittede begynder at stige dramatisk i et land med et kaotisk, mangelfuldt sundhedssystem.
På min sidste dag kørte jeg tværs gennem Los Angeles på den bus, jeg altid bruger, når jeg skal på universitetet. Der var lige så mange passagerer som sædvanlig. Uanset hvor slemt det bliver, vil bussen altid være fuld, forklarer en ven mig. De fattige har ikke bil og udebliver de fra arbejde, bliver de fyrede. Understøttelse er der ikke noget af. Sådan arbejder en asocial, uretfærdig markedsøkonomi for, at Corona-virussen kan bide sig fast og blive ustoppelig. Antallet af smittede er kun så lavt, fordi forsvindende få bliver testet. Når sandheden går op for Amerikas handlingslammede præsident Trump, vil det være for sent.
Under mine måneder i USA har jeg dagligt været vidne til et demokrati i færd med at afmontere sig selv. Og et dysfunktionelt, haltende demokrati baseret på løgn og vildledning er ude af stand til at lede en befolkning gennem en krise. Vi plejer at sige om autoritære ledere, at de i det mindste er gode til at træffe beslutninger. Men USA ledes af en autoritær leder, der ikke blot er inkompetent og ignorant, men også ubeslutsom, rådvild, tøvende og tæt på panikken. Trumps tale onsdag aften, hvor han bandlyste europæerne fra at komme til USA, afslørede en præsident med støjende, uregelmæssig vejrtrækning. Måske nervøsitet? Måske er den virkelighedsfornægtende præsident allerede blandt de smittede?
Trump har kun en forklaring på denne verdens onder. De er udenlandske. Også en virus kan man holde borte med lukkede grænser og paskontrol. Lad være med at give virussen visum. Så er problemet klaret. Det er også derfor, briter fortsat kan rejse til USA. Brexit beskytter dem ifølge populistisk logik mod virusser fra det plagede europæiske kontinent.
Men corona-virussen er ikke populist. Den kender ikke til “dem” og “os”, den skelner ikke mellem hjemmefødninge og udlændinge. Men den skelner til gengæld mellem gamle og unge. Børnene og de unge lader den nådigt være i fred. Måske er den blevet træt af de gamle mænd, der dominerer global politik og så grundigt har kørt verden ind i blindgyden uden villighed til at lære af deres egne fejltagelser. Vi risikerer et amerikansk præsidentvalg, hvor samtlige kandidater, der alle befinder sig langt inde i farezonen for smitte, er døde. Måske sympatiserer Corona-virussen hemmeligt med Extinction Rebellion og Fridays for Future.
Jeg skrev engang, at der var to store øjeblikke i en danskers liv. Det ene indtræffer, når han eller hun står i afgangshallen i Kastrup Lufthavn. Det andet, når han eller hun står i ankomsthallen. Det var et stort øjeblik for mig, da jeg en af de første dage i januar tog til Los Angeles for at forelæse for amerikanske unge. Ankomsten til Kastrup fredag morgen vil også være et stort øjeblik. Jeg vender hjem til et land, der på en ansvarlig måde tager sine borgeres liv og velfærd alvorligt. Bag mig lader jeg et land, der om nogle uger vil kollapse i en verdenshistorisk katastrofe, fordi det ikke tager sine borgeres liv og velfærd alvorligt.
Måske ligner Danmark i nogle måneder eller uger frem et spøgelsesland. Men det er det ikke. Tværtimod. Danmark er et levende, arbejdende demokrati med ansvarsfulde ledere, der ved, at tillid og villighed til at give afkald vinder man kun ved at sige sandheden. Den danske selvisolation er praktisk, nødvendig og bevis på handlekraft.
Men der findes også en anden form for selvisolation, som vi har levet med alt for længe. Den hedder populisme, og populismen hjemsøger ikke bare USA, men også et EU, der bliver stadig mere handlingslammet. Den populistiske selvisolation, tanken om, at alle problemer er løst, blot vi ignorerer verden omkring os, er en ødelæggende, selvnedbrydende, selvformindskende ideologi, der ikke kan løse bare et eneste af tidens påtrængende problemer, hverken pandemier, klimakrise eller den voksende globale ulighed.
Lad os få noget godt ud af den frivillige selvisolation, vi nu i nogle uger eller måneder vil være tvunget til. Lad os bruge isolationen til selvransagelse og politisk eftertanke. Lad os omsider indse, at vi kun har en verden, og at det er et fælles ansvar at tage vare på den. Og lad os så vende tilbage til fællesskabet, fulde af handlekraft og vilje til forandring.
De kommende ugers og måneders selvisolation er et bevis på, hvor meget vi kan, når blot vi indser nødvendigheden af drastisk handlen og store forandringer. Lad os betragte vores respons på virussen som en praktisk øvelse, der forbereder os at stoppe klimaforandringerne.
Så vil vi ende med at have meget at takke en ellers skræmmende pandemi for. Før eller siden bliver vi alligevel tvunget til at tage afsked med den verden, vi kender.
Så fikk jeg tilsendt et par tekster på SMS, den første signert Gutpreet Gill:
Amongst all the fear and confusion, there’s this…
There is so much fear, and perhaps rightfully so, about COVID-19.
And, what if…
If we subscribe to the philosophy that life is always working out for us, that there is an intelligence far greater than humans at work…
That all is interconnected.
What if…
the virus is here to help us?
To reset.
To remember.
What is truly important.
Reconnecting with family and community.
Reducing travel so that the environment, the skies, the air, our lungs all get a break.
Parts of China are seeing blue sky and clouds for the first time in forever with the factories being shut down.
Working from home rather than commuting to work (less pollution, more personal time).
Reconnecting with family as there is more time at home.
An invitation to turn inwards — a deep meditation — rather than the usual extroverted going out to self-soothe.
To reconnect with self — what is really important to me?
A reset economically.
The working poor. The lack of healthcare access for over 30 million in the US. The need for paid sick leave.
How hard does one need to work to be able to live, to have a life outside of work?
And, washing our hands — how did that become a “new” thing that we needed to remember. But, yes, we did.
The presence of Grace for all.
There is a shift underway in our society — what if it is one that is favorable for us?
What if this virus is an ally in our evolution?
In our remembrance of what it means to be connected, humane, living a simpler life, to be less impactful/ more kind to our environment.
An offering from my heart this morning. Offered as another perspective. Another way of relating to this virus, this unfolding, this evolution.
It was time for a change, we all knew that.
And, change has arrived.
What if…– Gutpreet Gill
Den neste teksten kom også på SMS, og den var signert Lynn Ungar:
Pandemic
What if you thought of it
as the Jews consider the Sabbath-
the most sacred of times?
Cease from travel.
Cease from buying and selling.
Give up, just for now,
on trying to make the world
different than it is.
Sing. Pray. Touch only those
to whom you commit your life.
Center down.And when your body has become still,
reach out with your heart.
Know that we are connected
in ways that are terrifying and beautiful.
(You could hardly deny it now.)
Know that our lives
are in one another’s hands.
(Surely, that has become clear.)
Do not reach out your hands.
Reach out your heart.
Reach out your words.
Reach out your tendrils
of compassion that move, invisibly,
where we cannot touch.Promise the world your love-
for better or for worse,
in sickness and health,
so long as we all shall live– Lynn Ungar 3/11/20
Så var det dagens Poesiringen (som også hadde teksten ovenfor), men også et dikt av Ane Soldal Hagebø:
I samme e-posten var det et sitat fra Rebecca Solnit:
Inside the word “emergency” is “emerge”; from an emergency new things come forth. The old certainties are crumbling fast, but danger and possibility are sisters.
I dag. 16.3 fikk jeg tilsendt en sak på SMS som er skrevet av Torbjørn Dyrud (og publisert på hans FB-profil to dager før dette). Den var veldig god:
Dugnad i to deler
Men, tenk hvilken vår det vil bli
når vi en gang uti her kan
gå ut døra og gjøre hva vi vil
møte hvem vi vil
klemme hvem vi vil
når klokka er stilt
og dugnaden unnagjort
når lyset er tilbake og vi kan
lene oss på spaden eller rette
ryggen og hvile oss med
albuen på riveskaftet,
kjøre unga, jublende,
hagen rundt i trillebår
og alt begynner å blomstre
igjen, og varmen kommer
og statistikkene daler
og børsene stiger
og de syke ikke er syke
og de friske heller ikke er det
for ingen sitter inne og surner
alle er ute, vi løper, vi går,
vi dyrker, vi sår
og horisonten ligger åpen
og der det var lukket og trangt
er det nå en stor plass
fylt av mennesker som skravler,
ler, strekker seg mot sola
og ingen er idioter mer
nesten
alt vi ser er fjollete
mennesker som flirer og fjaser
og pynter seg og drikker brus
og champagne og tar en kaffe
og kjøper ballonger bare for
å gjøre noe rart
på en dag som er mer enn
andre dager
i et liv som er større, videre,
mer levd, mindre dødt
det er bedre nå enn det var før
da vi var føre var for at det
skulle bli bedre etterpå
og menneskeheten strekker seg mot
sola etter dugnaden
og alle tror at det fondet, dét
ordner seg, for nå tror vi
at det stiger
og som det stiger frem
så elsker vi dette landet,
ja vi elsker dette landet,
for vi, vi er de heldigste
og nåde den som ikke takker
for seg
for maten, for medisinen
for dugnaden, for solidariteten
for velferden, for staten,
for Stortinget og parlamentarismen
og Solberg og Stoltenberg
og Torghatten og Dagsnytt 18
og hele den norske rikskringkastinga
for den saks skyld
for for den store sakens skyld
klarte vi det
og nå kan vi si
det klarte vi,
og kanskje kan det vokse fram
noe som gjør at vi klarer den
andre oppgaven også,
den virkelig store.
14.03.20 Torbjørn Dyrud
Det har også vært et par saker i avisene jeg har bitt meg merke i. Først et innlegg av Gina Gylver, som hadde et innlegg i Aftenposten: Jeg håper at vi kan ta lærdom av situasjonen vi er i nå. Her skriver hun blant annet:
Vi kan hive oss rundt. Vi klarer å reagere på krise, men vi er ganske selektive når det kommer til hvilke kriser vi reagerer på. Jeg håper at vi kan ta lærdom fra situasjonen vi er i nå, og at vi husker hvordan et system som tar krisesituasjon på alvor, ser ut.
Så er det Kathrine Aspaas i samme avis som skriver om: Hva kan vi bruke krisen til? I innlegget lister hun opp 10 ting, og så avslutter hun slik:
Kanskje kan vi bruke denne krisen til å bevege oss i retning av det både forskningen og Halldis Moren Vesaas har fortalt oss for lengst: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.»
Slik oppdaterte Anders Waage Nilsen sin FB-profil 24.3.20:
Karantene
er det motsatte av fontene, det er en innretning som suger alt det skvulpende og sprudlende livet tilbake inn i de mørke rørene, den tørker ut det urbane smittefarlige gjørmebadet, omdanner det skitne og livgivende nærværet til ørkenstøv og drysser det over byene og bygdene der folk lukker dørene og dagene vugger avgårde som en karavane i sakte bevegelse, en meter avstand mellom den lange rekken av kameler vi må svelge alle sammen for at vi en dag skal kunne legge munnbind, dassruller og smittevernforskrifter i en stor haug, helle over all håndspriten, tenne på hele jævla skiten, en dag skal vi stå rundt det bålet der, varme en stor panne med historiens siste joikakaker på glørne, vi skal nyte den bedritne smaken og se på at asken blåser i retning fortiden mens vi gir hverandre verdens største gruppeklem.
22. mars skrev Thomas Hylland Eriksen en utrolig kraftfull kommentar på NRK.no: Når støvet har lagt seg. Den avsluttes slik:
Krisen kan gi en anledning til å velge det langsommere livet der det er andre verdier enn arbeid og forbruk som er avgjørende, den nedskalerte økonomien der norske biffspisere ikke lenger trenger å være ansvarlige for at Amazonas blir hugget ned, og den nedkjølte verden der børsspekulanter og allerede meningsløst rike mennesker ikke lenger får anledning til å profittere på naturødeleggelser og sosial ulikhet.
Og så en engelsk tekst som ramla inn her, og som egentlig er litt uavhengig av disse korona-tider også:
Smiling is infectious
You catch it like the flu
When someone smiled at me today
I started smiling too
I walked around the corner
And someone saw me grin
When he smiled I realised
I had passed it on to him
I thought about the smile and then
I realised its worth
A single smile like mine
Could travel round the earth
So if you feel a smile begin
Don`t leave it undetected
Start an epidemic
and get the world infected
by Spike Milligan
Denne kom i Poesiringen i natt:
For noen dager siden var det et sitat fra samme sted som jeg tror ligger her i bloggen fra før. Det passer også fint i de dagene vi er inne i nå:
The cure for anything is salt water – tears, sweat, or the sea.
Isak Dinesen [Karen Blixen]
Dette er jo ikke noen tid jeg tenker på som morsom, men humoren finner sin plass overalt. Som en slags lynavleder og avkleder. Denne skjermdumpen fra Twitter var god:
Den første teksten her av Carsten Jensen gjorde at jeg kom over en bok av ham på Mammut: “Kjellermennesker”. Den er også vel verdt en titt.
De siste dagene har det ramlet inn nye ting som kan få plass her. Bl.a. denne:
Denne gir også noen permisjoner (fra FB – flere delinger):
I dag er Bjørn Stærk på plass i Aftenposten med “Jakten på sterke koronameninger“. Her skriver han blant annet:
Og jo lenger krisen varer, desto flere vanskelige avveininger må vi gjøre mellom interessene til ulike deler av samfunnet: Barn mot eldre. Koronasyke mot andre syke. Innbyggere mot utlendinger. De som gjør viktige og dårlig betalte jobber, mot dem som gjør mindre viktige og godt betalte jobber.
Poesiringen fortsetter å være lysglimt i en ganske rar hverdag, og for noen dager siden kom det utdrag av et dikt av Jan Magnus Bruheim. Det ender slik:
Skal vi ikkje hjelpe, sjøl om dei bur
langt uti framandlanda
då er vi ikkje verde å kallast dyr,
for då er vi helst noko anna.
Kjenner vi ikkje ansvar,
og let vi det heile vera
og tenkjer berre på eigen bate
då misser vi dyre-æra.
Jeg har sagt til noen at jeg både kan kjenne en enorm glede og en stor skam ved å bo i Norge i denne tiden. Når vi får 1,7mill ansiktsmasker til landet, så er det jo bra for oss. Men, hva med de som trenger det enda mer? Dette med nærhetsetikk blir så håndfast disse dagene. Flyktningeleire og fattige land – der er det ingen respiratorer…
Carl Bildt hadde en oppdatering på Twitter som kanskje oppsummerer situasjonen ganske godt:
Hildegun Sarita Selle hadde også en fin kronikk i Fædrelandsvennen for noen dager siden: Når tiden stopper oss. Der skriver hun blant annet:
Uroens rom er sårbarheten. I det rommet kan vi bli mer autentiske.
Det er fint med litt håpstegn også!
Nå skriver vi 12. mai, og en del tiltak har begynt “å slippe taket”. Flere og flere tjenester blir igjen tilgjengelig, men det virker som om 1m avstand, håndvask, ingen klemming og store folkemengder kommer til å være standard til langt utover høsten. Kanskje også ut året. Det har blitt færre relevante tekster (eller jeg er blitt mer sløv), men i dag har jeg lyst til å dele to stykker.
Først en kronikk av Dag O. Hessen: “2020 skulle bli klimahandlingens år. Så kom korona.” Her skriver han om korona som et “vippepunkt”.
… kanskje kan vi lære å sette mer pris også på langsom tid. Mange har gjenoppdaget nærnaturen og fått oppleve våren som ellers renner ut som sand mellom fingrene i en hektisk hverdag. Vi har fått et glimt av det Arne Næss kalte «det rike liv med enkle midler», men om det blir med glimtet eller noe mer varig gjenstår å se.
Han avslutter slik:
Naturtap er ikke noe som bare skjer «der ute». Også norsk natur fragmenteres og tapes og blir fortsatt en salderingspost i møte med samfunnets behov. Om ikke annet er det derfor lov å håpe at vi post-korona, i en roligere, mindre materiell og kvalitativt ny hverdag, også ser på natur med nye øyne og innser at det tross alt er den vi lever av.
I den samme artikkelserien i Aftenposten vil jeg også nevne Jonas Gahr Støre sitt bidrag: “Fremtiden rykker nærmere“. Han starter slik:
Det viktigste med store kriser er ikke nødvendigvis at de skaper noe helt nytt. Langt oftere akselererer store kriser utviklingstrekk som var der før krisen.
En annen artikkel jeg bet meg merke i var skrevet av Erik Solheim og hadde tittelen: “Seks grunner til at koronakrisen vil hjelpe oss å vinne klimakampen“. Den er også fra Aftenposten, og de seks punktene er:
- Koronakrisen viser oss fordelene med å forebygge og betydningen av tidlig handling
- Næringslivet vil begynne å prise risiko annerledes
- Digitaliseringen av samfunnet vil skje i et helt nytt tempo
- Koronakrisen setter fart i overgangen til en sirkulær økonomi
- Vi har fått naturen og den rene luften tilbake, og vi vil beholde dem
- Koronakrisen viser at lederskap nytter og at folk følger
Jeg tenker at de to siste punktene gjerne kunne utvides. Vi har fått langsomhet, stedfasthet og et enklere liv også. Det er mange som har sett fordelen med mindre stress og nærnatur. Det blir absolutt spennende å se hvordan vi tar vare på dette ut på “andre siden”. Det siste punktet er også viktig. Politikk handler om å VELGE, ikke ja takk til alt. I denne krisen valgte regjeringen å ta korona på alvor. Klima er en mer langsiktig utfordring, men det er likevel mye vi kan gjøre NÅ!
Jeg fortsetter å oppdatere denne tråden etterhvert som jeg kommer over gode tekster, dikt og artikler som omhandler “koronaens tid”.
