I siste nummer av Fjell og vidde (nr. 1 feb/mars 2020, s 108-109) skriver Knut Olav Åmås om “hytteparadokset“. Her beskriver han tre gode og dårlig ting ved den norkse hytta, og så er det litt interessant statistikk jeg vil ta vare på her.
Først til statistikken:
- Årlig hyttebygging: 1983: 1600 hytter – 2018: 6160 hytter.
- Snittstørrelse: 1983: 62,2m2 – 2018: 96m2
- Totalt antall:
Hytter og fritidsboliger: 434.809
Hytter i strandsonen: 93.153
Overnattingshytter DNT: 497
Så til de gode argumenten for den norske hytta:
- Får nordmenn i kontakt med natur/friluftsliv. En vanlig hytteeier er på hytta 19g pr år.
- Hytta skaper økonomiske verdier. Investering, og lokale inntekter.
- Hytte er synonymt med hygge.
Så til Åmås sine dårlige ting ved den norske hytta:
- Hyttene tar areal fra uberørt natur og påvirker dyreliv negativt. Allemannsretten blir innskrenket – spesielt i strandsonen. Steders identitet og egenart endres.
- Nasjonale hytteutbyggere presser kommunene, og de har store utgifter til veier, vann og avløp mm. Noen steder er det 3-4g flere hyttefolk enn fastboende.
- Hytta skaper sosiale skiller. De fleste nordmenn har ikke råd til hytte, og årlige kostnader for å leie ligger på ca 100.000 kroner. For de fleste nordmenn er hyttedrømmen nettopp det – en drøm
Jeg har lett litt etter disse tallene øverst. Dessverre står det ikke noen kilde her, for de thadde også vært spennende å se en tidsserie, og ikke bare 1983 og 2018. Det står heller ikke noe om hvorfor akkurat disse årene er valgt. Arne Næss sin beskrivelse av friluftslivet som “et rikt liv med enkle midler” er i alle fall under press. Et annet sted i bladet er det skremmende statistikk med at færre og færre unge kommer seg ut. Det vil jo forplante seg etterhvert, og blir sikkert ikke enklere hvis en er vant med oppvarmed gulv, stor TV, WiFi osv på hytta.
