I helgen ble jeg fullstendig fanget av denne lille boken, skrevet av Erland Kiøsterud.
Jeg må dessverre melde at denne forfatteren har gått helt under min radar, og det er jeg litt lei meg for. Han skriver nemlig veldig godt, og skapte/skaper mye undring hos meg. Denne boka kommer til å leve i meg lenge, og jeg skal nok lese den flere ganger.
Han bruker «stillhet» på en måte som er litt fremmed. Kanskje ville jeg heller brukt «tausehet». For meg er stillheten positivt ladet, men ikke tausheten. Slik Kiøsterud bruker stillheten i sine essay, er den definitivt ikke positivt ladet. På s. 19 er det et eksempel på hvordan han bruker begrepet:
Det nye velferdssamfunnets jevne borger var like blind for overgrep og vold begått i fremskrittets navn som mine forfedre i sin tid var, og som den jevne borger av morgendagens bioteknologiske informasjonnsamfunn ser ut til å bli. Stillheten – volden – forplanter seg gjennom historien, dypstrukturen gjentar seg, vi ser den ikke, fordi vi er en del av den.
Og fortsetter på s. 34:
Jeg snakker som bare det, babler i vei, tar imot og formidler informasjon døgnet rundt. Samtidig vokser stillheten i meg. Jeg har ikke språk som kan gi utslettelsen (av fx. arter og natur – min forklaring) som blir begått i mitt navn mening. Jeg lever i volden. Den har tatt bolig i meg. Volden lever for meg, lever av meg. Jeg ser den, den er overalt, men jeg får ikke tak i den.
Dette kan jeg veldig godt kjenne igjen. Hver gang jeg tar opp mobiltelefonen min er jeg fanget i en struktur som inneholder den volden han beskriver. Denne strukturen har tatt bolig i meg, og jeg både vil/ikke vil ut av den.
I kampen for arter, klima, naturområder m.m. synes jeg ofte at vi mangler gode historier (narrativer). Det er stort trykk på hva vi får (veier, vindmøller osv), og ikke så mye av hva vi mister. Jeg tror vi trenger fortellinger (positive sådanne) der dette kommer klart frem. Jeg håper å kunne bidra litt til dette i tiden fremover.
Fortellinger kommer også Kiøsterud inn, og på s. 74 skriver han:
Uten en fortelling, uten forestillingen om å bo i en ordnet, meningsfull verden, blir volden i verden – den daglig livsvolden, den strukturelle volden og naturens egen iboende vold – svært nærværende, den viser seg hele tiden: Den truer med å tre frem som det som er, som det eneste som er.
Boka kan i høyeste grad anbefales, og jeg skal gå videre i Kiøsterud sitt forfatterskap. Han har gitt ut bøker siden 70-tallet, så det er nok å ta av!
Kiøsterud, Erland (2019) Stillhetens økologi
Oktober
