Jeg er medlem hos nærvær.no, og i denne uken la de ut en fantastisk fin tekst av Jon Wetlesen.

En bønn til øyeblikket

Jeg ærer deg, levende øyeblikk, du som er her og nå.
Men hva er du egentlig eller hvem er du?
Du ser ut til å være ny i hvert øyeblikk, alltid helt fersk.

Men er du likevel den samme som i forrige øyeblikk 
eller er du forskjellig? Eller begge deler eller ingen av delene?
Eller kanskje alle disse alternativer er misvisende?
Kanskje de bare tilslører ditt friske, levende nærvær?

Så lenge jeg lever, lever jeg i et øyeblikk.
Men i store deler av mitt liv er jeg lite oppmerksom på dette;
oppmerksomheten er rettet mot ting og forhold som er fraværende,
slikt som var eller har vært, eller slikt som blir eller skal bli,
og jeg lever i glemsomhet om det nærværende.

Jeg lever i forestillingenes verden, 
dagdrømmenes, nattdrømmenes.
I min uoppmerksomhet innbiller jeg meg 
kanskje at dette er det virkelige liv? 
Jeg ser ikke forskjellen mellom mine 
oppfatninger og virkeligheten selv. 
Er det ikke denne skjelneevne som utgjør visdommen? 
Var det ikke den SiddhArtha Gautama våknet opp til 
da han ble en buddha?

Jeg spør deg, ærverdige øyeblikk, hva ligger til grunn
for din fornyelseskunst?
Beror den kanskje på at du i hvert øyeblikk
gir avkall på det forrige og derfor er tom 
og rede til å ta imot det nye?
Er det kanskje slik vi skal forstå Kristi korsfestelse
og oppstandelse?

Hvis hvert øyeblikk er nytt, så følger det vel 
at den som lever i øyeblikket ikke blir gammel?
Er det kanskje dette som er det evige liv?
Da må evighetens øyeblikk forstås 
som usammenlignbar med tidens øyeblikk.
Det er ikke det samme som tiden, 
et ledd i en evindelige tidsrekkefølge som et flytende nå.
Men det er ikke forskjellig fra tiden heller,
noe utenfor som et stående nå.
Det er i tiden uten å være av tiden;
det er vel dette som utgjør mysteriet?

Den som skiller mellom hva som er innenfor og utenfor tiden, 
lever i todelingenes verden 
som er konstruert ved tankens og språkets hjelp. 
Men hvor lever den som innser at det er slik?

Egentlig trenger jeg ikke å gjøre noe for å være tilstede i øyeblikket, 
for der er jeg allerede.
Kanskje det beste som kan gjøres, 
er å la være å gjøre noe bestemt, 
annet enn å lytte til deg, 
du verdige øyeblikk. 

Jeg ærer deg, du levende øyeblikk.
Ditt blikk er stedløst tilstede på alle steder
og tidløst tilstede til alle tider.
Men ditt øye ser jeg ingensteds.
I denne forstand er du tom,
ikke tom som tomrommet,
for du er klar over det.
Forbarm deg over min hjelpeløshet
og lån meg litt av din klarhet og styrke 
slik at jeg ikke uforvarende 
glir inn i glemsomheten!

Jon Wetlesen