Jeg er en “newbie” i dette landskapet, og derfor drypper det inn litt her i ny og ne når jeg finner ting som overrasker og/eller gir mening. Denne gangen har jeg lest Helge Hognestad sin bok “Mennesket våkner” (der det er mye interessant), og jeg har lyst til å sitere litt av det han skriver om dåp (s.119):
… I dåpsritualet fra 1889 som var i bruk her i landet fram til 1920, het det at dåpsbarna var “undfanget i Synd og født i Misgjerning” og derfor “ere vi ogsaa alle av Naturen Vredens Børn og os fattes Guds Ære”. Når virkeligheten ble oppfattet slik, måtte en tenke at dåpen var nødvendig for å få “ret Adgang til Guds Naade… og Del i Hans (Jesu) Salighet”. I 1920 ble uttrykkene mildnet noe, men fremdeles het det om dåpsbarna, “syndige menneskebarn som de er, under syndens og dødens lov”, at de i dåpen “skal blive Guds barn av nåde ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd”.
Hognestad er litt mer inkluderende, og skriver “alle mennesker på jorda er selvsagt Guds barn”.
Jeg har jo skjønt at det har vært mye bruduljer opp igjennom pga forskjellig dåpssyn, og når jeg ser hva som var rådende for drøye 100 år siden – så gir jo det mening…
Dagen etter dukker det også opp avsnitt som gir meg litt å tenke på. Disse korte stykkene ble jo skrevet i den tiden da Hognestad fikk problemer med DnK, og jeg ser for meg at avsnittet på s. 160 kanskje kan ha vært vondt å svelge for en del:
Det er også andre sauer som ikke hører til “denne flokken”, fior eksempel folk som ikke hører til i den kristne kulturen. Også disse andre blir ledet av Hyrden. De hører røsten, og lar seg lede. De sier ikke “Kristus lever i meg”, men kanskje “Jeg er Brahman” eller “Jeg er Allah” eller “Denne bevissthet er Buddha”. Det er forskjellige språk, men alt sammen er svar på samme røst. De synger ikke “Kyrie eleison”, men kanskje “La ilaha illallah” (Det finnes ingen Gud unntatt Allah) eller “Om mani padme hum” (priset være smykket i lotusen) eller “Jeg tar tilflukt i De tre fuvelser, Buddha, Dharma og Sangha” eller “Aum” eller andre sanger. Kristendommen, Vestens religion, er én av mange sanger, én av mange veier. Og det åpner seg et felles landskap, et samstemt kor med ulike klanger: “Det skal bli én flokk og én gjeter” – én menneskehet. Vakkert. Det er det kristne håpet
Jeg oppplevde i alle fall såpass mye på min pilegrimspadletur i 2014 at jeg vet dette helt sikkert ikke stemmer med en katolsk forståelse, og jeg tipper store deler av DnK også har vanskelig for å sluke denne tolkningen. Dette ser nok Hognestad veldig tydelig selv også (og han fikk jo virkelig kjenne det på kroppen). Noen sider senere (s. 164) skriver han:
Talsmannen finnes i alle religioner under forskjellige navn. Hele kloden er omgitt. Ennå er det slik at troende i ulike religioner tror at deres sannhet er den rette. Også mange kristne hevder det. De påberoper seg bibelord og sier at Jesus er enste veien og eneste sannheten. Men det er fortiden. Den tenkningen tilhører stammereligionenes tid.
I våre dager er vi i ferd med å overskrid den begrensningen, og vi ser at Sannhetens ånd er overalt. Vi gleder oss. Og åpner for inspirasjonen som setter oss i stand til å løse problemene og krisene vi har skapt ved vår begrensede horisont. Som Einstein sa: “Vi kan ikke løse problemer ved å benytte den samme tenkning som vi brukte da vi skapte problemene.” Det må en ny input til. En inspirasjon. Bibelens visjon er at den inspirasjonen er tilgjengelig. Men vi må slippe gammelt tankegods for å kunne ta i mot. Mye gammelt tankegods står i veien og er modent for utskiftning. Uvitenhet hindrer sannheten i å komme fram. Utfordringen er å åpne oss for Åndens veiledning, slik at vi kan bli bedre redskap for kjærligheten, rettferdigheten, forståelsen, fordelingen, samarbeidet, sannheten.
Mot slutten av boka er det også et kapittel om Treenigheten. Jesus ble likestilt med Faderen på kirkemøtet i 325. På kirkemøtet i 381 ble Ånden også tatt med, og det er den treenigheten vi snakker om i dag. Så skriver han noe interessant (s. 168):
Nå er treenighet kjent fra flere religioner, blant annet fra romersk og gresk religion. Og hinduismen har tradisjonelt hatt forestilling om en treenighet, hvor den guddommelig urkraften Brahman viser seg i tre hovedformer: som Brahma (skaperen), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren eller omdanneren) – kalt “den store treenighet”. I moderne hinduistiske retninger er dette annerledes. Men 3-tallet er viktig og hellig i både hinduismen og andre religiøse kulturer. Så når vi kristne feirer Treenigheten, tar vi del i en fellesmenneskelig opplevelse av virkeligheten.
I siste kapittel skriver han til og med om Fiskenes tidsalder, og det er jo mye fiskesymbolikk: menneskefiskere, fange fisk, to fisker, fisk som tegn osv. Astrologisk tid opererer med 2000 år, og vi er nå på vei inn i Vannmannens tidsalder. På yogakurset snakket de om Aquarian age. Vi går inn i en ny tid, og det er også siste avsnittet i boka:
En ny tid. Vi kan rette ryggen og slippe tvangstankene. Vi kan åpen oss for det glade budskap – evangelium – at det innerste i oss er guddommelig: I det indre er vi forbundet med og har tilgnag til Visdommen bak det skapte, Lyset som gjennomstråler kosmos og Kjærligheten som bærer oss alle.
