Det dukker stadig opp nye tekster av Hans Børli som jeg ikke har vært borti før, selv om jeg har lest ganske mye av ham.
Dette diktet dukket opp i en lukket gruppe på FB der det er snakke om blant annet kristen mystikk, og da er jo tittelen “Den navnløse” fin. Her er resten:
Kristendommen tja,
den kan være temmelig lunken.
Som lukten av prestefis i sakristiet
Alt dette ulne Jesus-pratet
som har gjort Vårherre til
en tannløs gammel gubbe
som lever på kår hos Sønnen.Er det rett å ta lynet ut av Jehovas hånd
på denne snakkesalige måten? Nei –
den som alltid ferdes til fots
under åpen himmel, den som
skjelver for torneværets velde,
sloss mot vinterstormene,
lytter ved sommerengene,
han aner en høyere guddom:
Den ansiktsløse, den navnløse
som bor i boliger av lys
der du må legge av deg din menneskeham
ved porten før du trår inn
slik husmennene i gamle dager
måtte kippe av seg de jordete skoene
før de gikk inn til husbonden.
Det er ikke mulig for oss mennesker
å uttale Den navnløses navn
fordi vi har ord
og tunge.
I samme post var det også noen linjer fra “Den russiske pilegrim” av Aasmund Brynhildsen:
…Når jeg ville kunne jeg nå senke meg dypt inn i meg selv, og jeg så mitt
indre klart for meg. Da skalv jeg av undring over Guds visdom som slik har ordnet makt i det menneskelige legeme.
Han erkjente ikke bare Ordet i Skriften bedre, men også Ordet i Naturen,
han så de skjulte sammenhenger mellom det indre og det ytre og Ordets
tilstedeværelse i alt. Det var Ordet i ham som kjente seg selv. Og ved det
som har skapt alt og er det ene værende i alt hadde han nu også lært å
elske alt.
