I går var jeg på “Salig er tørsten” i Oddernes menighetshus. Det er et årlig arrangement ved Areopagos, som arrangeres rundt om i landet. Her er det spennende foredrag, og her er noen glimt/linker.
Hele seansen ble tatt opp på video, så jeg kommer ikke til å skrive allverdens. De som er interessert kan se på opptakene på YouTube-kanalen til Areopagos:
- Kjell Arnold Nyhus: “Den ubehagelige og forvandlende stillheten“
- Hildegunn Schuff: “Aktivismens indre liv“
- Tore Laugerud: “Sentrerende bønn“
- Liv Hegle: “Labyrinten som bønneverktøy“
Det var noen parallelle sesjoner, og blant annet Tore Thomassen sitt innslag finnes ikke på video. Her er noen spredte innspill fra mine notater.
Tore Laugerud åpnet det hele, og han sa noe helt i innledningen som jeg ble berørt av:
Vi lever i et samfunn som er best på overflaten.
Han snakket om materialismen, og hvordan den har skapt en ubalanse. Mangel på nærhet og kontakt. Dette er en tematikk jeg er veldig opptatt av om dagen, så kanskje var det derfor.
Så var det klart for dagens hovedinnlegg ved Kjell Arnold Nyhus. Hans siste bok er “40 dager og 40 netter”. Han tok litt utgangspunkt i dene, men snakket også om mye annet. Boka handler om at han drar på hytta alene i 40 døgn, og den skal jeg skrive om ved en senere anledning.
Han sa at når han var alene mistet han speilene han var omgitt av. Jeget kommer i bevegelse – hvem jeg er. Samme med Gudsbildet – det beveger seg også. Selverkjennelsen og Gudserkjennelsen henger sammen. Hvis en kjenner seg selv, er det lettere å kjenne Gud. Selverkjennelsen gjør noe med Gudsforholdet. Å erfare seg tiltalt av Gud. Gud som en fast grunn i min flyktighet. Leve sannferdig. Eckhart: “Det øye jeg ser Gud med er det øye Gud ser meg med.” Gud er god om du holder fast om hans godhet. Det hjertet ditt henger ved er din Gud.
Vi kan påvirke hvordan vi ser og erfarer Guds handlig i verden og i oss selv. Legge vekk løgner/masker – bli den vi er. Salige er de rene av hjertet. Den som LEVER ordene. Orde blir virkelighet. Joh. 3.21.
Kroppen og sjelen er instrumentet Ånden bruker for å berøre oss. Gud fortoner seg ulikt for oss – som et prisme der lyset brytes forskjellig. Slik han sang og sonte i mitt liv. Farlig å styre andres Gudsfortellionger. Hvis ikke min Gud, så er det ingen Gud i dethele tatt. Min Gud er fliken av kappen jeg får tak i. Det vi tror på må ha resonans i oss.
Augustin: Gå ikke ut, men vend tilbake til deg selv.
Benedict: Guds fjernhet – fjernhet fra deg selv. Fremmedgjøring. Kom til deg selv i møte med Gud.
Hildegunn Schuff tok utgangspunkt i pusten og Korsvei sin logo. Innpusten kommer ovenfra (fra Gud), og utpusten fører oss ut i verden (logoen danner en fisk – se www.korsvei.no).
Så leste hun diktet “Viljen” av Åse Marie Nesse.
Deretter tok hun utgangspunkt i Bærekraftsboka – om bærekraftsmålene.
Hun snakket mye om pusten. Jo dypere vi puster, jo lengre kan vi puste ut. Rekkevidden øker. Troslivet er mer enn mental hygiene, vi trenger praktisk kjærlighet. Aktivisme = aktivt elske mennesker + natur. Det er viktig med forankring. Aktivisme uten bærekraft er kortlivet. Øve oss på å være Guds medarbveidere – Guds venner.
Tidsånden beveger seg på overflaten. Ildsjeler kan brenne ut. En forankring i pusten er forebyggende. Selvrealiseringsfristelser. Aktivismen trenger pust – også hvilepuls. Handling og bønn å bli ett, og bønn kan være så mangt. Ta verden med inn i bønnen (se bønner i Bærekraftsboka som Hildegunn har skrevet).
Hvor er min rytme? Hvor finner jeg den? Tilbakeblikk om kvelden kan være et hjelpemiddel. Retreat. Korsveis veigrep. Vi trenger å lande et sted. Koble oss på en større sammenheng. Verden trenger medmennsker som går side om side i respekt. Bønneliv – aktivisme – nærhet til virkeligheten.
Bønn: Tosidig, mellom meg og Gud. Mor Theresa sin bønn om ledelse – styrke – bli forandret. Nevrovitenskapen viser at bønnen setter spor. “Hvor hardt holder jeg rundt min egen lommebok? Innpust og utpust. Indre og ytre verden. En helhet.
Grøft: Aktivistisk (for mye) – innover (navlebeskuende). “Livet skal også speile den hvile vi har i Gud”. Vi hører sammen med trærne gjennom pusten. Husk å puste. Gå sammen med andre. Dypt inn – langt ut!
LABYRINT
En eldgammel åndelig praksis. Finne vei – stole på. Søke stillhet – overgi til Gud. Ap.gj. 17.28. Labyrinten åpner oss for Gud. Stillhet – åpne for Guds tiltale. Labyrinten er universell, og finnes i alle kulturer. Samme vei inn og ut (i motsetning til maze der du kan gå deg bort).
Eldste labyrint – 3500 år f.Kr. Kanskje enda 1000 år eldre. Kanskje går vi nå inn i en ny labyrintbølge? Lia Gård fikk sin i 2017. Over halvparten av de vi kjenner til er religiøse. Den første vi kjenner til fra kristen tradisjon er fra år 324 i Algerie. Antar at det også var eldre utgaver.
Kirkefedrene på 400-tallet brukte dette, og i gulvet på katedralen i den franske Chartres er det en stor labyrint som folk fra hele verden kommer til. Den kristne tolkningen har variert. Symbol for Livet – vandringen. Meditativt – Jesusmeditasjon – sanser. Kontemplasjon – ordløs bønn – tømme seg – stillhet. Vi vet ikke hva livet bringer. Sentrum – 3 blomster. Selve veien inn dit er målet. Intensjon: Vandre med Gud. Du finner ditt tempo, og oppfordre til å gå sakte. De færreste har en rettlinjet vei. Livsvandring. Her&nå. Gud finner oss. Vi kommer med hele vår bagasje, og kan symbolsk legge fra oss en stein i mitten
Eksempel på bønnevandring: På vei inn – Hva ønsker Gud å vise oss (Matt 11.28 – Kom til meg). Sentrum: Bruk tid i sentrum. Guds nærhet. Fil 6-7. Noe å legge bort? Ut: Takke. Be for. Jes 43.19 – “Jeg gjorde noe nytt”.
Kontemplativ vandring: Stilne innfor Gud. Overgivelse. Gud nærmere enn vi kan tenke oss. Intensjon: Ønske – Gud ser. Sentrerende bønn – hjelpeord.
Ressursperson: Anne Bolstad – Lillehammer.
Infofolder fra Areopagos.
Mal for å lage labyrinter – Areopagos.
Tore Thomassen – Hva kan barn lære oss om Gud
Straks du tar frem hendene dine – OI – Her er kroppen min. Si “Guds barn” med munnvikene opp. Det største du kan bli. Din innerste identitet og relasjon.
Bli den du er! (Eckhart m.fl.). Vi har veldig stor tro på ord i vår tid. Er vi ikke mer enn tanken. Hjertet er mer sentralt i kroppen, og har en helt sentral funksjon. Hjertet lengter etter å hengi seg. Vi forstår oss selv ut fra hva som bekrefter at vi er levende. Livet velger oss (dåp).
Barn: Gudsrelasjonen er grenseoverskridende. Ingen filter. Ansikt til ansikt. Mehren: Overskridelsens gåter. Gud er hele tiden Lyset. Ingenting er langt unna for et barn. Alle er barn når vi sover – uten kontroll. Mange barn har en sterk varhet for det spirituelle. Det er en sykdom i vår kultur at vi ikke tar vare på dette. Hamsun – “inntrykksøm”.
Gud er ikke fiksjon/abstraksjon – konkret relasjon. Barn hjelper deg til å se nye perspektiver. NT oppgraderer barns (og andres) status – “Bli som barn…” Jesus identifiserer seg med barna. Perspektivet er nedenfra. Alt det små fine som er her NÅ. Vi tar ikke vår. barnlighet på alvor, men voksenlivet for alvorlig.
Påstand: Vi må gjenfødes som barn for å bli kvitt dritten i krokene. Erkjennelse av skrøpelighet reiser oss opp. Vår svakhet hindrer ikke Guds kraft. Ikke logisk-teologisk er Gudsriket.
Fangepreken (med håndbevegelser): Ta i mot! Legg i hjertet! Gi videre!
Arrangementet ble avsluttet med en nattverdsgudstjeneste i Oddernes kirke som hadde en egen liturgi: “Salig er tørsten“. Her var det noen omveier/tillegg til den vanlige liturgien jeg satte pris på – derfor har jeg scannet inn den vi fikk utdelt.
