Gode tekster

I det siste har jeg fått tilsendt noen sider fra boka “Profesjon og organisasjon” av Eirik J. Irgens som er utgitt på Fagbokforlaget. Noen av dem er så gode at jeg vil ta vare på dem.

Den første teksten handler om risiko, og er et dikt av Lea Buscaglia (1924-1998):

Å risikere

Å le er å risikere å bli tatt for å være dum

Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental

Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert

Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt engentlige jeg

Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt

Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen

Å leve er å risikere å dø

Å håpe er å risikere fortvilelse

Men du må risikere noe, for den største faren i ditt liv er å ikke risikere

Den person som ikke risikerer, gjør ingen ting, har ingen ting, er ingen ting

Han kan kanskje unngå lidelse og sorg, men han kan rett og slett ikke forandre seg, føle, vokse, elske – leve

Lenket til sine holdninger er han en slave, han har forspilt friheten

Bare en person som risikerer er fri

Den andre teksten jeg vil ta vare på handler om kontakt/møte, og er et dikt av Stein Mehren (under overskriften “Det menneskelige øyeblikk – Betydningen av direkte møter”):

Alene ved skjermen

Når jeg om dagen, alene ved skjermen

beveger meg i rasende fart utover verden

så har det hendt at jeg plutselig ser for meg

det lille krystallapparatet jeg bygget som gut

Med høretelefonene på og alt etter hvor fort jeg

skiftet fra stasjon til stasjon, svevet jeg utover

Rett ut i et virvar av stemmer, toner, fremmede språk

byer, mørklagte og byer tent som stjerner i horisonten

Om jeg den gangen forstod hva ordet “verdensrom” betød

det vet jeg ikke, men jeg husker klart en følelse av

bunnløshet og makt, i et liv der alt var mulig…

Og se meg nu, femti år senere, her jeg sitter

alene, med hele verden på skjermen foran meg

Og det eneste jeg hver dag virkelig ber om

Ja, tigger om … nærhet, litt nærhet…

Forfatteren siterer under dette diktet en psykiater som heter Edvard M. Hallowell. Forfatter skriver at “mennesker trenger ikke bare hurtig datautveksling, vi trenger også menneskelig kontakt. Vi trenger menneskelig nærhet for å sikre vår mentale helse og vårt følelsesmessige velvære. Vi trenger virkelige menneskelige øyeblikk.”

Hallowell stiller krav for at et møte skal kalles menneskelige øyeblikk:

• To mennesker må befinne seg på samme plass med sin følelsesmessige og intellektuelle oppmerksomhet.
• Fysisk nærvær eller oppmerksomhet i seg selv er ikke nok, men må kombineres med det fysiske nærværet.

Hvis en ser disse to tingene i samband med #SoMe, så er det jammen meg ikke mange menneskelige øyeblikk vi har tilbake… Det er ganske skremmende i grunnen.

Jeg tenker at vi har en hel haug som forbinder oss med hverandre om dagen: flyruter, veier, internett, elektrisitets/vann/kloakknett osv – samtidig opplever jeg at vi er mindre forbundet enn noengang: med oss selv, med hverandre og med naturen. Dette må jeg definitivt skrive mer om!