Dette er tittelen på boka til Gunn Hild Lem, og undertittelen er “veier til et lysere sinn”.
Gledet meg til å lese denne boka som er en blanding av selvhjelpsboka og selvbiografi. Blandingen av disse to genrene var ikke bestandig like vellykket, men boka har flere gode sekvenser der det virkelig glitrer. Både innholdsmessig og språkmessig. For eksempel her på s. 34 der hun legger frem sannheten:
Sannheten er jo at så og så mange vil få en jobb som er uinteressant og irrelavant, vil finne ut at ekteskapet er noe dritt, vil oppdage at tilliten deres blir utnyttet at drømmer begrenses av noe så prosaisk som inntekt og lånerenter, at overgangen fra ung og lovende til utdatert og uinteressant er sømløs, at kreft dreper hvem som helst, mens de fattige dør av diaré. Et menneskeliv er forstemmende kort mellom to ikke-eksistenser. Vi kommer til verden, kjemper våre kamper, tar våre selfies, deler noen gode måltider og kaster opp noen mindre gode, klager litt eller mye på stygge knær, vonde rygger og muskelsvinn, alt etter hva vi er belemret med, vi synes det er litt for varmt, litt for kaldt og litt for mange mygg, helt til vi skjønner at det blir ikke bedre enn dette, og vi prøver hektisk å nyte live med stadig dårligere helse til vi dør.
