De siste dagene har jeg sett tydeligere en del sammenhenger mellom følelsene ANGST og SKAM som jeg ikke har vært bevisst før. Jeg har nok tenkt tanken, men den er blitt klarere å fått mer farge siste dagene.
For ganske mange år siden skrev jeg saken “Hvorfor er vi så slitne?”. Den ble linket opp på VG, og ble lest av veldig mange på veldig kort tid. Faktisk er det en av de mest leste sakene jeg har hatt her i bloggen. Der skriver jeg litt om “det eksistensielle vakumet”, og henviser til Zapffe. Han mente jo at vi måtte “adsprede oss så vi slapp å ta innover oss at livet er tragisk”.
Adspredelsen har etterhvert fått mange former, og en av de mest utbredte er travelheten. Dette ble veldig tydelig da jeg hørte på podcasten til Kirsti Kraft – Luke 10. Her ble travelheten og angsten koblet sammen. Vi lever i en tid der vi har alle muligheter til å realisere oss selv, og så klarer vi det ikke. Eller vi ønsker å være en annen enn den vi er. Dette fører til skam, og for å skjule denne skammen tyr vi ti travelhet (eller blir syke, mer om det senere). Dette med at vi “aldri er NOK” var også et stort tema i boka “Uperfekt” av Brené Brown. Hun mener at vi alle bærer på mer eller mindre skam i forhold til dette.
Min forrige HR-sjef sa noe lurt: “Før var det mulig å være en stor fisk i en liten dam. Nå er vi alle bittesmå fisker i en kjempediger dam.” Hun referte da til internett og #SoMe og globaliseringen som har endret mye på veldig kort tid (i den store samenenheng).
Webpsykolog Sondre Liverød er også innom dette med angst og skam i podcast #86 Utmattelsessyndrom. Her intervjuer han Gunvor Launes som er psykiater. Store deler av denne podcasten omhandler diagnosen ME. I Norge er det stor diskusjon om denne diagnosen. Jeg skal ikke inn i denne, men synes det de sier om angst og skam kan ha noe for seg. Ikke bare når det gjelder ME, men for utmattelse mer generelt.
Angsten for ikke å bli selvrealisert til sitt fulle potensial, og skammen over det samme er ofte uuttalt, og dermed kan det være en energilekkasje som er vanskelig å stoppe. Noen kan døyve det med travelhet, andre blir syke. Helt uavhengig av diagnose, så er slitenheten utbredt. Kanskje følges den ad av mangel på mening (dette skriver jeg også om i bloggposten som jeg linket til øverst). Jeg tror vi å tilbake til noen helt grunnleggende spørsmål:
- Hva trenger jeg?
- Hva har jeg behov for?
- Hva ønsker jeg?
- Hva gir meg mening?
Her vi kanskje noen skjære igjennom å si at svaret på alle spørsmålene er “Mer penger”. Jeg tror et slik svar symboliserer litt av utfordringen vi nå står opp i. Når penger blir en mer og mer sentral verdi, så får vi et fattig samfunn. I det rike Norge har vi nå muligheten til å bli akkurat det vi vil, men alle kjenner på en mer eller mindre stor avstand mellom den aktuelle situasjonen og ønskesituasjonen. #SoMe gjør at vi i større grad enn noengang før sammenligner vårt eget indre med andres ytre. Fasadebyggingen er mer synlig enn noengang, og med litt trening er det ganske lett å se sprekkene…
Å leve i et slott uten strøm, innlagt vann og med utedo skaper dissonans, og min hypotese er at dette tar energi Løsningen er aksept, eller som Hans Børli skriver: “Å ta bolig i seg selv.” Vi må leve vårt eget liv. Andres liv (og kropper) er opptatt! Her har Dag Evjenth forfattet en enkel, men ikke mindre genial 6-ords novelle:
"Hennes sanne jeg var en annen."
Å anerkjenne den situasjonen du er i akkurat nå er en forutsetning for å ta bolig i eget liv. For å snakke sant om seg selv. Da tror jeg også at angsten og skammen vil bli redusert. Det heter jo i Bibelen at “Sannheten skal sette dere fri.”, og det er nok noe som gjelder langt utover kirkegjengernes rekker. Skjulte energisluk er godt å få tettet, og kanskje vil det bli mindre utmattelse av det også? Jeg tror det, men fortsetter å undre meg.
Nå har jeg fått tilsendt en bok om “Utmattelsens historie” (eng.), og det er nok ikke siste gangen jeg behandler dette temaet i bloggen. Jeg er redd slitenheten har kommet for å bli. Mitt utsyn over dette problemkomplekset er at vi er hele mennesker – og for å si det med en gammel ex.phil-besvarelse: “Hodet er en viktig del av kroppen.”
