I siste nummer av Turistforeningens tidsskrift Fjell og vidde (2/18) er det interessante innlegg om sykkel og el-sykkel i naturen.
Fra annonse fra Merida på s. 113:
For deg som vil litt høyere. Litt lengre. Litt raskere.
Merida E-MTB er til for deg, pluss litt til.
En E-MTB er ingen erstatning for en tradisjonell terrengsykkel. Det er et komplement. Det gir deg friheten til å komme deg overalt uten negativ miljøpåvirkning. Ingen utslipp og helt stille. Mer fart og kraft når du trenger det mest.
Jeg har ventet på dette lenge. Terrengsykkel med elmotor har ligget og vaket under overflaten i flere år. På Sardinia så jeg en heldempet terrengsykkel med elmotor som visstnok kunne gå i 50km/h. De siste årene har elsykkel fått en enorme utbredelse. Og det er veldig bra. I trafikken. Da tar den i de aller fleste tilfeller over for en bil, og som jeg pleier å si – det er lettere for gående og syklende og klemme hverandre! Men, og det er et men her. I utmark har vi ikke det samme. Her er elsykkel ikke til fortrengsel for en bil. Det er ingen som kjører rundt med biler i marka. Da er den til fortrengsel for ordinære terrengsykler, og som det står i annonsen – du får mer fart og kraft når du trenger det. Jeg er redd for at vi nå åpner opp for noe vi overhodet ikke ser rekkevidden av. Elmotorer til sykkel er helt i startfasen. Hva skjer når vi får en “Tesla”-utgave? Allerede er det problematisk med at folk kobler av hastighetssperre i trafikken. I utmark er det helt umulig å ha oppsyn, og både hastighet og motorstørrelse kan fort komme ut av kontroll. Ved å trekke med oss reglene om at elsykkel ikke er motorisert ut i utmark risikerer vi på litt sikt å åpne opp fritt for motocross i utmark – bare den går på elektrisitet.
Hovedutfordring: Bevisstgjøring rundt at friluftsliv handler om å bevege seg uten bruk av motor!
På s. 103 møter vi et leserinnlegg fra Karin Irene Olsen med tittelen “Nei til sykling på fjellet”. Hun henviser til en artikkel i F&V 4/17 om stisykling. Hun har fine opplevelser med å sykle på veier i fjellet, men er skeptisk til sykling utenfor vei:
To tanker slår meg: opplevelsen ved stisykling blir en annen, ja, men blir den bedre? Handler det om å nyte fjellet eller om mestring av ulendt terreng, kanskje begge deler? Men, hvor mye mister man, fordi man er nødt til å holde øye med bakken? Man kommer lengre, ja, men blir det mer av “har gjort denne ruten”? Der “har opplevd” ikke omfatter de små og store gledene ved rolig vandring?
Og det andre, viktigere: Ja, stivettregler er fine på papiret. Men, hvor mange er ansvarlige nok til å følge dem? Som vil gå av sykkelen, når stien er for våt? Som iokke tar en fristende avstikker over fjellet utenom sti? Og jeg har selv sett sykkelspor midt i Rondane nasjonalpark.
Jeg har vanskelig for å se at stisykling på fjellet gagner en sårbar natur og heller ikke den roen, som tross alt de fleste av oss som vandrer i fjellet setter pris på. Nei DNT, bruk ressursene på en annen, bedre måte!
Her er det sykling uten motor det gjelder, og jeg kjenner jeg er ganske liberal når det kommer til det. Likevel har hun helt klart et poeng. Dette poenget styrkes ytterligere i innlegget “Det rastløse friluftsliv” av Knut Selmer Olsen på s. 101 i samme nummer. Han er opptatt av at farten øker, og at friluftsliv handler om mye mer enn puls og treningseffekt.
Utfordringen med disse to innleggene er at de sier at kvaliteten på vandring fremfor sykling og lav hastighet fremfor høy hastighet er bedre. Jeg vil heller si at kvaliteten er ANNERLEDES.
Jeg håpe at Fjell og vidde kommer tilbake med flere kommentarer og artikler om dette. Friluftslivet blir i større og større grad en miljøversting gjennom utstyrsjag og grenseløs transportvekst. Standarden på hytter (både DNT og private) har utviklet seg enormt siste årene.
Derfor trengs det en bevisstgjøring og diskusjon om hva friluftsliv skal være. For meg er det helt essensielt at det skal forgå for egen maskin, og i et slikt perspektiv er elmotor et fremmedelement.
